Anette blogger også

I Norge

2007-06-14T00:00:00.000+01:00

Venner og bekjente har sendt meg noen fortvilte smser og mailer ang min ankomst til Norge. Jeg har jo ikke gitt beskjed noe sted at jeg har landet på norsk jord! Ikke på bloggen og ikke på facebook (hva gjorde man før teknologien tok oss?).

Men jeg er her altså. I full jobb, med sokker på beina og skjerf i halsen ( i hvert fall på nattskift...). Har jo hatt ei aldeles flott uke med sol og fint vær - mens andre har klaget over varmen, har jeg smilt stort og virkelig kost meg i behagelige temperaturer under 30 grader. Hadde rent glemt hvor godt det er med en kjølig bris! I dag derimot, da var det full påklednings da jeg gikk tur med hunden. Fleecegenser med vindstopper og tykk joggebukse var en nødvendighet i den iskalde vinden.

Ellers er det godt å kunne drikke vann fra springen, å slå på komfyren uten å slite med dårlige, kamerunesiske fyrstikker og å gå til frisøren igjen. Det er rart å kjøre bil med håndbrekk (har ikke tall på alle gangene jeg har glemt å løsne brekket før jeg gir gass!), det er uvant (og trist!) å ikke håndhilse på alle en møter og spør åssen det står til, og det er svært rart å ikke snakke fransk lenger.

Apropos fransken: jeg bestilte kaffe på flyplassen i Amsterdam på kamerunesisk-fransk - helt uten å tenke over det. Jeg fortsatte på fransk da jeg en halvtime seinere takka og bestilte te på flyet. Og da jeg ankom Sola, viste deg seg at bagasjen ikke hadde kommet. Jeg gikk bort til dama i skranken for å få hjelp til å finne den - og begynte å snakke på fransk til henne. Hadde aldri trodd jeg skulle bli så godt vant til fransk! Men det er bare når jeg snakker med fremmede at språket glipper på den måten. Ellers viser utenlandsoppholdet seg språklig sett kun i enkelte franske og fulanske gloser som innimellom sniker seg inn.

Og sånn ellers? Jeg vil tilbake til Kamerun. Tårene rant på tidligere nevnte fly fra Amsterdam. Det er fint å være på Haua igjen, men det hadde vært dobbelt så fint om jeg visste jeg kunne reise tilbake igjen etter sommeren.

Resten av sommeren blir jeg altså å finne på Haua, tilgjengelig på det gamle mobilnummeret mitt, hustelefonen til Risbakken og på mail. Med disse ordene erklærer jeg bloggen for død. Mercy! (Amerikansk-kamerunesisk-fransk for "merci"; takk)

Stemningsrapport: Leaving Cameroon

2007-06-02T21:34:00.000+01:00

Det er lørdag kveld, og jeg har trosset svarte, ekle gresshopper som spretter rundt dørene for å kunne blogge en siste gang fra Kamerun. Koffertene er så godt som ferdigpakket - blant annet full av mange flotte gaver, gitt av mennesker som knapt har penger til nye klær til seg selv - og mitt store hus er nesten tømt. Tårer er felt, gode venner er sett for (kanskje) siste gang, og jeg flyter rundt i en rar boble av ufattelig tristhet over å forlate dette flotte landet, takknemlighetsfølelser over alt jeg har fått oppleve – samt en liten glede over å tenke på rundslikkinga jeg kommer til å få av hunden hjemme så snart jeg trør over dørstokken.

Toget fra Ngaoundéré går i morgen ettermiddag, og om alt går etter planen ankommer vi Yaoundé mandag morgen. Flyet til Europa går mandag kveld, tirsdag morgen har jeg flybytte i Paris og i Amsterdam før jeg lander på Sola halv tolv om formiddagen. Så snart kan et Kamerun-eventyr ta slutt!

Takk til alle dere som har fulgt meg dette året – som har kommentert på bloggen, sendt meg mailer og bedt for meg. Snart treffer jeg dere igjen!

Søndagstur til Mbé

2007-05-31T11:52:00.000+01:00

Utsikt over Dii-sletta

Søndag etter kirketid satt Annbjørg og meg oss i bilen for å innta middag og kirkekaffe i Mbé, en tidligere norsk misjonsstasjon halvannen times kjøring unna Ngaoundéré. Her hadde familien Kaldhol (Finn Ove, Ranveig og sønn Øystein) tilbrakt helga. For meg ble det en ”for siste gang kjøre nordover og ned fallesen (bakkene ned fra platået som Ngaoundéré ligger på)”-tur.

Motorstopp i bakkene ned mot Dii-sletta. Sjåføren ligger i skyggen under lastebilen og slapper av

Snart i Mbé!

Ranveig shopper mango på vei hjem

Triste tider

2007-05-29T09:16:00.000+01:00

Om temmelig nøyaktig ei uke lander flyet mitt på Sola. Det merkes på alle kanter at jeg nærmer meg slutten på oppholdet mitt her i Kamerun – og triste avskjeder (med kamerunesere, vel og merke) er allerede godt i gang. Jeg vil ikke hjem! Jeg liker ikke å tenke på at det jeg heretter gjør, antakelig blir gjort for siste gang her i landet. Skal ikke ta meg bryet med å ramse opp detaljer, men nevner som eksempler kamerunesiske venner, kamerunesisk mat, kamerunesisk natur, kamerunesisk vennlighet, kamerunesisk gudstjensteliv, kamerunesisk-fransk, kamerunesisk klesmote og kamerunesisk avslappede holdning til alt. Jeg kommer til å savne det alt sammen så altfor mye!!

I stedet for å fokusere på alt det jeg reiser i fra (da blir nemlig øynene merkelig våte), prøver jeg å tenke på og glede meg til alt som ligger hjemme og venter på meg. Familie, venner og Dinah (hunden). Snart en nyfødt baby hos Lill Åshild. Hermetiske fiskeboller i hvit saus med poteter. Brokkoli og blomkål. Melodi Grand Prix. Dobbel latte. Smash. Kjølig luft. Lange, lyse kvelder. Kino. Muligheten for å gå ute alene etter klokka seks. Fersk mozzarellaost. TV. Ruccolasalat. Jo da – lyspunktene finnes da der oppe i landet mot nord.

Dessuten: dagene flyr av gårde, og jeg informerer om at jeg denne siste uka ikke kommer til å prioritere internettrommet. Jobbing, pakking og avskjeder fyller dagene mine, foreløpig er allerede fire av seks dager fullstappa med program. Jeg kjenner allerede at jeg misunner de heldige haldingene som hadde ei ukes påskeferiefri før de dro hjem. Skjønner ikke hvordan jeg skal rekke full jobbing pluss alt det andre som skal gjøres før jeg setter meg på flyet nordover!

Hos skredderen i Burkina

2007-05-24T13:28:00.000+01:00

Jeg blir litt småmobbet her nede fordi jeg bruker mye tid og penger på stoffmarkedet og hos skredderen. Men det er så moro!! Jeg kommer til å savne å gå på pagne-shopping og deretter ta stoffet med til skredderen. Det er så utrolig gøy å gå og vente på resultatet! Ikke alltid blir det like bra, men noe av det kommer jeg da til å ta med meg hjem. Og jeg trøster meg med at om mange av omslagsskjørtene er litt vel afrikanske, går det faktisk an å lage puter og duker av stoffet i steden for.

Denne gangen var jeg hos skredderen med mitt dyreste stoff-kjøp her i Kamerun. Vanligvis betaler jeg mellom 60 og 120 NOK for seks meter stoff, men nærmere 450 norske kroner gav jeg for det rosa stoffet som skimtes på benken. Det er i drøy overkant av hva den jevne kameruneser kan bruke på stoff i året! Men det finnes rike kamerunesere og rike misjonærer (ettåringer) som tar seg råd. Dette skal bli en tradisjonell kamerunesisk festdrakt, og jeg er svært spent på resultatet!

Det er min venninne Monique (øverst, i kamerunesisk kjole) som hjalp meg med å finne stoffet og finne modell til overdelen på drakten.

Lillesøsteren til Monique, og en av de tidligere engelskelevene mine på Col Prot.

Her iført skoleuniformen.

Ps: Burkina er en bydel i Ngaoundéré

Avskjed II

2007-05-20T09:43:00.000+01:00

Et liv som ettåring i et fremmed land innebærer for mange avskjeder. Enkelt og greit. Tittelen på innlegget mitt heter ”avskjed II” – men det burde egentlig hete ”avskjed nummer sekshundreogfemtini”. Det føles i hvert fall sånn. Misjonsstasjonen har blitt tømt sakte, men sikkert de siste to månedene. Kirkebygger Helge, feriehusansvarlig Gerd, kirurg Jakob og bygningsingeniør Jan Martin dro alle hjem til Norge før påske. Haldingene dro hjem i påsken. Sykepleier og julevertinne Solbjørg rett etter. Kirkebyggerne Reinert og Svein reiste hjem til Norge for et par uker siden, sammen med barnebarn Kristian og kone Inger. I tillegg kommer alle besøk vi har hatt her. Avskjedene har vært mange, og det endatil før jeg har forlatt Ngaoundéré selv. Men det – forlatt Ngaoundéré – gjorde altså familien Askjer og min ettåringskollega Einar på fredag.

Tross frykt for å såre noen, må det innrømmes at avskjeden i dag var blant de tøffeste. Einar og jeg skal riktignok bo i samme by neste år, men avskjeden med Askjer-familien var en temmelig endelig avskjed. Sånt er rart å tenke på når man har bodd noen få hundre meter unna hverandre ett år og sett hverandre så godt som hver dag – men faktum er jo rett og slett at sjansene for å treffes igjen ikke er så veldig store. De reiste sammen med Einar til Frankrike for en måneds språkundervisning, og skal deretter tilbringe den korte sommeren i Norge før de reiser ut til Ngaoundéré igjen til to nye år i misjonens tjeneste.

Askjerfamilien har vært det faste holdepunktet, de som alltid kjente kulturen og språket litt bedre enn en selv, noen å rådføre seg med i situasjoner som kunne oppstå – men også svært gode venner å gå på restaurant med, drikke kaffe med, le med og prate med om alt mulig annet. Dere kommer til å bli savnet; Stine og Jan Erik med deres tre flotte gutter Gregor, Einar og Peder!

Og Einar – takk for samarbeidet! Ikke mer ColProt, ikke mer panisk planlegging for å prøve å få til en kreativ engelsktime. Undervisningen hadde ikke funket uten deg; så takk for din erfaring og gode lag med barn!

Her på misjonsstasjonen i Ngaoundéré er vi nå fem nordmenn. Det er lærer Annbjørg, representant Ranveig med sin evangelistmann Finn Ove, misjonærveteran Erik samt meg. Jammen er det tomt, gitt!

Hipp, hipp, hurra!

2007-05-17T20:28:00.000+01:00

Min første 17. mai-feiring utenlands nærmer seg slutten, og jeg er nøyaktig så sliten som jeg alltid var etter en lang nasjonaldag på Haua i gode, gamle dager. Kvelden i går ble tilbrakt hos Annbjørg, der kakebaking, marsipanlaging og potetsalatlaging sto på programmet. Var i seng klokka halv ett, så da klokka i dag tidlig ringte klokka seks var vel ikke ønsket om å stå opp svært stort.

Kubbespillet som gutta hadde laget i sløyden ble brukt i dag!

Strengt tatt har jeg knapt følt jeg har vært utenfor Norges grenser i dag, den norske nasjonalfølelsen er merkelig sterk blant nordmenn så langt unna hjemlandet sitt! Dagen har inneholdt akkurat hva en nasjonaldag bør inneholde. Pynting tidlig om morgenen, flaggheising, 17. mai-tog, fellesfrokost, leker med barna, grilling, is-spising – og kaker og kaffe om ettermiddagen med masse gjester.

Vi er 11 nordmenn her nå, og vi gikk alle sammen i tog rundt på stasjonen. Vi sang for visepresidenten i kirka, de amerikanske misjonærene – og da vi nærmet oss våre respektive hus måtte vi springe i forveien og stille oss på trappa sånn at toget kunne hilse på hvert enkelt hus det bor nordmenn i også.

Vi har vært heldige med været også. Det var skinnende sol da vi lekte og grillet om formiddagen, og etter en liten regnbøye i ett-to tida ble været igjen bra til ettermiddagen. Til kaffen hadde vi invitert de amerikanske misjonærene, samt kamerunesere som har oppholdt seg i Norge over lengre periode. (Deriblant fire tidligere Hald-studenter) De to norske elevene (Einar og Gregor) imponerte stort med å kunne 17. mai-historien og så godt som samtlige 17. mai-sanger utenat!

2007-05-15T20:12:00.000+01:00

Melodi Grand Prix i Kamerun?

2007-05-15T20:09:00.000+01:00

Den siste uka har jeg fått flere bekymrede mailer om hvordan jeg klarer meg i Kamerun nå i disse Melodi Grand Prix-tider. Det er klart, det holder hardt – men med utmerkede oppdateringer og vurderinger fra min kjære venninne Gunn-Bente, går det faktisk. Jeg har fått personlig vurdering av alle (!) sangene (semifinalebidragene + de sangene som gikk direkte til finalen), opplysninger før finalen om hvilke land som lå på toppen av bookmakerlistene, oppdateringer underveis i showene (hvilke land som skuffet på scenen i forhold til musikkvideoen og andre nyttige opplysninger) – og nå i etterkant har jeg fått lister over hvordan stemmegivningen gikk for seg, hvilket land som fikk flest 12-poengere osv osv. Det er mye interessant statistikk å lese! Det er nesten håpløst å komme inn på nettsider og aviser sånn at jeg får finne informasjon selv, så all takk til Gunn-Bente som lar meg få delta litt i gp-livet i år også!

Og – en heldig time på internett gjorde at jeg klarte å laste ned vinnersangen (Serbia) som ble sendt til meg på mail. Temmelig overraskende, men så brukte jeg da heller ikke mer enn fem minutter å komme inn på dagbladet.no den dagen. Et stort gp-lyspunkt i en varm Kamerun-hverdag!

Hjemreisedato er satt i dag

2007-05-11T16:07:00.000+01:00

5. juni lander jeg etter all sannsynlighet på Sola.

Agurktid

2007-05-10T10:22:00.000+01:00

Endelig, ENDELIG, finnes det agurker i Ngaoundéré igjen! Lørdag ettermiddag var jeg på shoppings i byen. Og der lå de; små, grønne og utrooolig fristende. Enkelte ting er man ikke klar over at man er omtrent avhengig av før man ikke har kunnet spist det på fem måneder! Jeg klarte knapt å vente med å spise dem før jeg hadde kloret dem (som vi gjør med frukt og grønnsaker her nede). Etter å ha satt til livs en halv agurk stående ved kjøkkenbenken, åpnet jeg høytidelig en leverposteiboks og nøt en helt fantastisk kveldsmat. Agurk, altså. Fantastisk!

Jeg kjøpte tre. Bildet tatt søndag ettermiddag. I løpet av et døgn har jeg mao spist over en hel agurk.

Når jeg først er inne på temaet agurker, kan jeg jo informere om at jeg aldri helt har tenkt over betegnelsen slangeagurk før jeg kom hit til Ngaoundéré. Som dere ser på bildet, kan så absolutt ikke kamerunesiske agurker kalles for slangeagurker! De er små og butte, minner nesten litt om squash. Men så lenge de smaker (tydeligvis helt fantastisk) godt, spiller jo det liten trille.

To bilder som egentlig burde ha vært posta under tidligere innlegg

2007-05-03T17:39:00.000+01:00

Hagen min.. Dere som har besøkt meg/bodd med meg nå i vinter kan overraskes over hvor pent det nå har blitt utenfor Solbu!

De søte jentene som selger meg mangoer annenhver dag.

Jeg gikk en tur...

2007-04-30T15:35:00.000+01:00

Fredag ettermiddag var en av de (mange) lange ettermiddagene og kveldene på stasjonen. Da jeg hadde lest halvannen bok etter jobb, fant jeg ut at det var på tide å ta saken i egne hender. Jeg slengte ipoden, identitetspapirer og kameraet i veska og traska i vei – mot byen. Det er godt å gå med musikk i ørene, for da hører jeg ikke alle tilropene jeg får, og tilværelsen føles en smule mer anonym. Da jeg hadde kommet meg nesten til kinoen i byen (for de som er lokalkjent, og det er jo noen av dere) hørte jeg ei ung jente som ropte navnet mitt. Jeg stoppa opp og fjerna musikken fra ørene, og jenta kom springende så fort hun kunne over gata. Hun prata i vei, og lurte blant annet på om jeg skulle ha engelsktimer på mandag. Jeg smilte og vekselvis nikka og rista på hodet – og ante ikke hvem jeg sto og snakka med. Med over fire hundre collegeelever jeg underviser i løpet av ei uke, har jeg fremdeles ikke sjans å huske alle ansiktene. Men jenta prata i vei som om vi var gamle kjente, og snart inviterte hun meg hjem til seg. Jeg tenkte at det kunne jo være trivelig, og snart befant jeg meg i et lite rom sammen med et lite utvalg av familien hennes.

Min elev i rosa topp. På tv-en viser de 15 år gamle Step by step-episoder...

Jeg ble sittende en stund, vi så på fotografier (som man gjerne gjør når man er på besøk hos kamerunesere), og hun og mora var svært så pratsomme. Blant annet syntes min lille elev det var for ille at jeg ikke var gift og at jeg ikke hadde noen unger. Merk dere hvordan dette ikke henger sammen. Det at jeg ikke er gift, utelukker virkelig ikke på noen som helst måte at jeg har en unge eller to. Hun tilbød seg kjapt å gi bort sin egen storebror til denne hvite engelsklæreren, men der måtte jeg smilende takke nei. Ingen planer om det!

Før jeg gikk hjemover igjen, rakk jeg å forstå at hun går i en av torsdagsklassene mine. Det begrenser utvalget til to hundre elever, så nå gjenstår det bare å leite seg fram til riktig jente som jeg kan gi et lite husker-du-da-jeg-var-på-besøk-nikk.

Ledig hybel i Oslo fra høsten?

2007-04-30T15:24:00.000+01:00

Skulle trodd at jeg, organisert som jeg er, hadde avklart dette for lenge siden. Men jeg har altså ikke det. Og snart rammer de harde fakta meg: om en drøy måneds tid er jeg på vei nordover og om enda noen måneder er jeg atter student på Blindern igjen – uten at jeg foreløpig har tenkt på hvor jeg skal bo. Har noen et ledig rom? Er ikke kravstor, men høyhastighetsinternett (hvilket flott ord!) og vaskemaskin (oppvaskmaskin?) lyder virkelig som musikk i mine ører. Selv kan jeg stille med bok- og filmsamling, en afrikansk treelefant samt Aftenposten (morgen- og aftennummer).

Om du har rom ledig i kollektiv eller kjenner noen som mangler en kollektivkamerat, send meg en mail på anettenesvold @ gmail.com, en mail som inneholder detaljer som pris, adresse, hvem som bor der, hvor stort det er osv.

Familiebesøk

2007-04-26T19:26:00.000+01:00

En måned eller to for seint ute: litt bilder fra besøket jeg hadde av mor og far og Elisabeth!

Mamma og jeg hos min faste stoffleverandør på Petit Marché

Hos den heldige skredderen som får æren av å sy alle mine kreasjoner - måling og diskutering av modeller

I mellomtida sto far på gata og venta. Sånn er det å være mann!

Mamma sammen med den ene førskoleklassen

Den lille jenta syntes det var litt mye på en gang å måtte skrive tre-tall og ha besøk av de fire hvite menneskene - så hun tissa like godt på seg.

Mangosesong og facebook

2007-04-26T19:23:00.000+01:00

Mango og facebook en del av livet her i Ngaoundéré for tida, så tenkte jeg skulle si noen få ord om begge deler;

Trender i cyperspace når litt treigere ut til oss her i broussen enn hva det gjør i alle andre deler av verden. De siste ukene (månedene?) har jeg jevnlig mottatt mailer fra venner og bekjente om at de har lagt meg til som venn i facebook…men jeg har liksom ikke hatt overskudd, tid eller internetthastighet som har tillatt meg å kikke nærmere på fenomenet. Men nå er jeg (endelig) tilkobla dette nettverket. Ingenting går kjapt her nede, men jeg klarer stort sett å legge til en venn eller å oppdatere profilen hver gang jeg er innom. Men når det er gjort har jeg ikke tålmodighet til å sitte lenger og vente på at sider skal åpne seg. Venner/kjente/perifere bekjente: det er bare å legge meg til som venn…det er lettere enn at jeg skal finne dere!

Har litt aggressive følelser for facebook; ser at potensialet for mange artige timer ligger gjemt et sted – det er bare så vanskelig å utnytte det til fulle her i Kamerun. Det er vel kanskje med andre ord internetthastigheten her nede jeg har aggressive følelser for!

Mangosesong, derimot! Namnam! Misjonsstasjonen er overfylt av digre mangotrær, men må innrømme at jeg inntar den litt late varianten. Hvorfor klatre i trær og risikere liv og lemmer (bokstavlig talt, faktisk – hvert år skader noen seg under mangoplukking!) når mangoselgerne kommer på døra til alle døgnets tider? Prisene varierer litt, alt fra ei knapp krone til opp mot halvannen…og jeg kjøper gjerne mango for tolv kroner (les: ei halv dagslønn for kokka vår) når jeg først kjøper. Og smaken! Åh…det er så godt at det virkelig ikke kan sammenlignes med den utvanna varianten man finner overprisa hjemme. Det sklir ned noen mangoer til dagen…og jeg må jo virkelig bare nyte det den stunda det varer.

Værforandringer

2007-04-25T14:25:00.000+01:00

Et hyppig spørsmål i mailene jeg får fra Norge, er hvordan været her i Sør er. De fleste har fått med seg fra bloggen at det kom ei regnbøye her for noen uker siden, og folk lurer på om det nå regner hele tiden, om jeg fryser osv osv.

Da er det på plass med litt oppklaringer! For ja – regntiden har endelig kommet. Etter den første regnbøya i mars gikk det noen uker før regnet viste seg igjen; og det er ikke før etter at haldingene reiste at regnet har kommet sånn noenlunde regelmessig. Nå er det stort sett ei kraftig regnbøye hver dag. Regnbøyene er en deilig tid på dagen! Foreløpig pleier de å komme midt i middagshvilen min. Jeg liker å sitte på verandaen, lese ei bok og få med meg hele underholdningen. Først blir himmelen mørk. Så begynner det å blåse kraftig. Trærne svaier i vinden, og jeg hører de velkjente tappelydene fra bølgeblikktaket samt torden langt unna. Det blir kaldt. Så kommer pøsregnet. Det høljer ned, tordner og lyner – og i løpet av en halvtimes tid er det hele over. Det lukter friskt og godt og regn, og temperaturen er (forholdsvis) kjølig og behagelig resten av dagen. Og det gjør godt – for timene før et regnskyll er gjerne uutholdelig varme.

Ranveig (sjefsmisjonær) sa til meg i høst at tørketida, jo da, det er akkurat som vinteren hjemme i Norge. Alt dør, alt går i dvale; og naturen våkner ikke til liv igjen før etter det første regnskyllet. Da begynner våren! Jeg klarte ikke helt å skulle se likhetstrekk mellom en kald vinter i Norge og en uutholdelig varm tørketid her i Kamerun, men jammen ser jeg jo at hun (naturligvis) hadde rett. Jeg har skikkelig vårfølelse for tida, alt spirer og gror rundt oss…og mellom husene ligger det til og med et lysegrønt dryss av ferskt gress. Det begynner å bli så pent overalt nå!

Så noen småfilosofiske betraktninger, sånn helt på tampen. Jeg må innrømme at denne endringen fra tørketid til regntid fascinerer meg. Det er rart å ha hatt blå himmel og steikende sol hver bidige dag i fem måneder; og så plutselig en dag er himmelen full av skyer – og da er det slutt på den blå himmelen. Av en eller annen grunn føles dette mye rarere enn årstidene hjemme i Norge. Der er det riktignok sommer, høst, vinter eller vår – men når det er vinter kan det være rolig, det kan være vind, det kan regne, det kan snø, det kan sludde, det kan være sol, mildt eller sprengkaldt, eller blå himmel, sprengkaldt – ja, dere skjønner poenget. Her er det ingen variasjoner. I tørketida er det sol og blå himmel – i regntida regner det ikke nødvendigvis hele tiden, men det er i hvert fall slutt på den blå himmelen. Dersom nå det gav noen mening.

Ps: jeg har faktisk begynt å sove med dyne igjen nå. Dyne er virkelig en god og myk ting!

Gospel Singers-øvelse

2007-04-20T09:47:00.000+01:00

Konserter i Kamerun

2007-04-16T18:06:00.000+01:00

Kirkekonserter her i Kamerun er en helt unik opplevelse. Jeg har vel ikke vært på så altfor mange av dem…og kan kjapt ramse dem opp: dedicace (release)-konsert til Gospel Singers og Voix Angelique, Voix de l’Esperance-konsert i Sykehuskirka (med Gospel Singers som pauseunderholdning), Credo-konsert i byen, samt et par private intimkonserter på biblioteket her på misjonsstasjonen…men alle konsertene har hatt sitt eget spesielle særpreg. Dedicacen til Gospel Singers var den aller første, og det var da jeg innså at afrikansk kormusikk ikke nødvendigvis er en fryd for øret. Snarere tvert i mot. Det afrikanske lydbildet er mer skjærende, på en måte…og det er ikke så viktig at alt er åtti prosent rent heller. Dette sammen med lydanlegg som ikke virker svært bra og som dessuten ikke håndteres av svært dyktige lydmenn gjør at selve konserten som musikkopplevelse ikke ligger i toppsjiktet. Men – som opplevelse for øyet og rytmefoten er konsertene vel verdt et besøk! Gospel Singers-dedicacen ble for øvrig krydret med svarte gresshopper som hoppet mellom benkeradene – til stor fryd for dem som satt rundt Astrid Katrine og meg og som ble underholdt av kvinnelige hyl og febrilsk vifting med armene. Dedicacen til Voix Angelique har jeg skrevet om før her – det var da jeg måtte opp og si hvor mye jeg ville betale for den nye plata (en slags tvangs-auksjonering). Voix de l’Esperance-konserten i Sykehuskirka var nok et eksempel på masse støy i mange timer…men man går i hvert fall derifra med et smil om munnen og et ønske om å kunne danse som en afrikaner. Jeg gikk på Credo-konsert temmelig desillusjonert og tenkte at dette kun skulle bli en annerledes lørdagskveld – men Credo var faktisk bra!! Svært bra!

Etter at søndagsmiddagen var inntatt på Meilleure i går, kjørte Reinert Berge (millenniumskirkebygger) og jeg til Burkina for å gå på nok en konsert; en utekonsert med koret Armée du Salut, hvor noen venninner av meg synger. Konserten var en slags minnekonsert over et kormedlem, Justin, som druknet for ett år siden, og på innbydelsen sto det at den skulle begynne klokka 14. Litt seine var vi, klokka var 14:40 da vi parkerte bilen; men vi tenkte at vi måtte jo regne med en viss afrikansk forsinkelse. Og det hadde vi rett i. Da vi kom var vi de eneste publikummere som hadde innfunnet seg, og kormedlemmene holdt ennå på med å pynte scenen. Vi ble henvist til noen hvite plaststoler helt framme, men vi hadde ikke sittet der mange minuttene før det begynte å regne. Da var det inn med benker og stoler under et halvtak, mens scenen ble ferdigpynta og anlegget rigget til. Halv fire var regnet over og vi kunne bære benker og stoler ut igjen. Publikummere strømmet til, og da konserten begynte presis klokka fire var hele skoleplassen i Burkina stappfull. Det krydde av mennesker, og det var til og med en mann som gikk rundt med en stokk og jaget barna bort fra scenekanten.

Ellers inneholdt konserten alt hva en kamerunesisk EELC-konsert bør inneholde: skriftlig program i to deler, en masete og slitsom mann som snakker masse i mikrofon, bønn av en prest/evangelist/misjonær, hilsen fra presidenten i koret, pauseunderholdning og afrikanere som danser opp og ned midtgangen for å prøve å feste en mynt i panna på sangerne. Sitter mynten fast er det bra; det viser at det svettes og arbeides som jo hører til når man er solist og/eller korist på en stor konsert. I tillegg til alt dette, kunne Armée du Salut også by på noen ekstra finesser som et resultat av at dette var en minnekonsert. Det var to spesiallaga sanger til ære for Justin, og den eldste søstera hans måtte opp på scenen for å si noen velvalgte ord. Og da konserten egentlig var over, helt på slutten, skulle to publikummere opp på scenen og velge ut en sang hver fra repertoaret til koret som de skulle synge om igjen. Og naturligvis – disse to var moren til Justin og Reinert og/eller meg. Vi var virkelig betydningsfulle der vi satt helt fremst på plastikkstolene. Men da konfransieren etterpå skulle ha oss med på bilde sammen med koret og familien til Justin – da stakk vi. Fikk nå være måte på!

Dette ble laaaangt innlegg - trøster meg med at det er svært frivillig å lese! Og sånn apropos: det er fremdeles lov å kommentere... Jeg veit dere leser, men jeg ser ingen spor etter dere!

Couscous

2007-04-12T13:21:00.000+01:00

Bilder fra couscouskurset i påsken

Ivrige blogglesere har nok fått med seg at couscous er den nye livretten min. Tirsdag i påskeuka holdt Bernatte couscouskurs for oss, og med mine nyervervede kunnskaper var det ingen vits i å hvile på laurbærene. Bernatte har kjøpt og malt en fin blanding av maismel og maniocmel til meg, og melblandingen ligger nå og tørker utenfor Solbu. Snakk om å ha blitt afrikansk kvinne! Jeg har alltid synes det er så pussig med dette melet som ligger og tørker utenfor husene til folk…og nå er det altså mitt eget mel som ligger til tørk.

I kveld skal jeg lage couscous og omelett! Det er en helt fantastisk rett som Bernatte introduserte for oss…og svært mye lettere enn å lage saus og koke kjøtt…

Avskjed

2007-04-09T15:11:00.000+01:00

Søndag ettermiddag gikk toget retning sørover for Astrid Katrine, Kari Helene og Tor Marius. Seks måneder sammen i Ngaoundéré er ugjenkallelig over, og det er ikke fritt for at stemningen er litt småtrist i Solbu i dag. Fra å ha to svært hyggelige jenter rundt meg tjuefire timer i døgnet, er jeg plutselig alene. I to måneder skal jeg nå bo for meg selv. Tre jenter sammen pleier ikke være suksessoppskriften på et trivelig husvær, men det har virkelig gått over all forventning. Forandringen blir stor, og raskt kan jeg summere opp at det heretter er…

…ingen å klage sammen med over at klesvasken krymper i strykinga (ja – for den gjør det, altså!)

…ingen å se romantiske jentefilmer med om kveldene, med hjemmelaget pizza og pamplemoussebrus

…ingen jenter å gå i kirka med på søndagen og vite at vi har alle de mannlige kirkegjengernes øyne på oss. Det er nemlig ikke like bekvemt å være den eneste unge, hvite jenta i kirka! Hmm…dette gjelder for øvrig overalt – jeg blir så mye mer synlig når jeg er alene, all oppmerksomheten kommer til meg og blir ikke delt opp på de to andre… Hjelp jeg høres innbilsk ut!

…ingen som kan hviske meg i øret hvilket nummer i salmeboka det var vi skulle synge

…ingen å prate med om de siste frieriene våre (derimot blir nok det neste frieriet Kari Helene og/eller Astrid Katrine forteller meg om, desto mer seriøst og viktig!)

…ingen å kjøpe stoff, diskutere klesmodeller og deretter gå til skredderen med

…ingen å sitte og se fotballkamper med og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid. Sukk.

…ingen å gå tur sammen med inne på stasjonsområdet om seint om kveldene (eneste tida det er brukbar temperatur å gå i) og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid.

…ingen Kari Helene å svømme sammen med og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid.

…ingen Astrid Katrine som baker boller og kanelboller og cookies etpar ganger i uka. Nå må jeg bake selv! Heldigvis fylte hun opp fryseren før hun stakk…

…ingen som holder maten varm når jeg sliten kommer hjem klokka halv tre etter fire timer på college

…ingen som prøver å muntre meg opp når jeg er sliten etter fire timer på college

…ingen å kjøpe brus sammen med på onsdager etter vi har undervist på kvinnesenteret

…ingen samboere å spør til råds når sykdommer eller andre skader melder seg

Jenter – takk for seks flotte måneder!

Heretter skal jeg se på den lyse sida og glede meg over at det er første og siste gang i mitt liv at jeg i to måneder skal bo alene i et hus med tre soverom, stor stue, bad og kjøkken. Har planer om å sove i det ene rommet, ha klærne i et annet, og begynne å pakke i det siste rommet. Må nyte luksusen før det er tilbake på knøttliten hybel i Oslo!

Påske

2007-04-07T16:52:00.000+01:00

* avskjedsmiddager og avskjedsfester for Hald-studentene og den amerikanske familien Nelson
* fellesfrokost for alle hvite på stasjonen hos jentene i Solbu
* tur til Tellofossen (igjen)
* couscous-kurs (så nå kan jeg lage kamerunesisk couscous. Nam-nam!)
* besøk av kamerat fra Oslo
* påskeegg og masse jenteblader fra Norge
* regn nesten daglig!
* mao slutt på fredelige soldager i bassenget...
* allikevel skrekkelig varmt!

Tirsdag

2007-03-31T16:16:00.000+01:00

Tirsdag er egentlig en temmelig behagelig og fin dag. Hele høsten begynte vi dagen klokka åtte med en engelsktime i 3C sammen med Amanda, men etter jul har timeplanen blitt endra og det nye tidspunktet passet ikke oss. Så vi begynner dagen en time seinere istedenfor. Da planlegger Einar og jeg ukas undervisning på College Protestant. Dette tar etpartre timer (alt avhengig av hvor kreative vi er/orker å være), og etterpå stikker jeg ned på biblioteket på Den Norske Skolen. Jeg er nemlig bibliotekar her! Hehe…det var jo det jeg drømte om å bli da jeg var yngre, så litt rart å faktisk jobbe litt med det her. I høst vaska jeg alle bøkene, og det var litt av et arbeid (biblioteket er stort!). Men de siste månedene registrerer jeg litt bøker, rydder og setter på plass i hyllene. Det er ikke veldig mye arbeid, men greit å ha noe å gjøre som ikke må planlegges på forhånd! Jeg er her stort sett fram til middag.

Etter middag er det middagshvil (naturligvis), før vi har lekeklubb med de hvite barna på stasjonen klokka halv fire. Her lager vi ting, bader i bassenget eller leker. Morsomt! Klokka seks har vi en times franskundervisning, og det er offisielt siste programpost for dagen. I løpet av kvelden pleier Astrid Katrine og jeg å planlegge undervisningen på Kvinnesenteret, og ble ikke Einar og jeg ferdig tidligere på dagen pleier vi å ta siste rest på kvelden.

Piknik ved Tellofossen

2007-03-26T17:04:00.000+01:00

Etter sju måneder i Kamerun har jeg endelig fått somlet meg til å leke turist i eget omegn. Jeg har endelig sett Tellofossen! Nordmenn i Kamerun har et temmelig lidenskapelig forhold til denne fossen, men selv har jeg altså drøyet opplevelsen litt. Jeg er da oppvokst i Norge og har tilbrakt de fleste somrene i bil i fjellet - og har da virkelig sett min andel av flotte, norske fosser. Og hvordan kunne en foss i Kameurn måle seg med fossene i den norske fjellheimen? Men nå biter jeg i det sure eplet, og konstaterer at Tellofossen virkelig er en opplevelse. Den var flott! Bilder yter ikke full rettferdighet til det mektige skuet det faktisk er å komme ned fra bilen og inn i den grottelignende jungelen med fossen dundrende ned fra fjellplatået. Ja - det kan ikke beskrives. Ta turen til Kamerun og se selv!

Kristian med bursdagskaka. Vi fikk ikke tent lysene pga vinden...

Anledningen var Kristians 16-årsdag. Vi inviterte på bursdagspiknik med fylte horn, sjokoladekake og popcorn. For anledningen fikk vi til og med låne en bil som starter når vi vil den skal starte, og som har håndbrekk. Og bare det var jo en opplevelse i seg selv.

Astrid og meg

Middagsbesøk

2007-03-23T11:09:00.000+01:00

Bernatte, mannen Raphael og sønnen Moses

Her en dag i forrige uke inviterte vi jenter i Solbu Bernatte og familien hennes på middag. Bernatte og Raphael er to utrolig hyggelige mennesker, og praten fløt overraskende lett rundt middagsbordet! I mangel på personlig lyst på norsk mat, serverte vi pitabrød med tacokrydret kjøttdeig. Nydelig, om så skal sies selv. Kameruneserne spiste også, selv om det ikke vites om det var av høflighet eller fordi de faktisk likte maten.

Tatt med selvutløser...det beste vi fikk til

Regn!

2007-03-22T15:47:00.000+01:00

Etter over fem måneders tørke og ikke minst en uutholdelig varm formiddag, ble himmelen plutselig svart og regnet bøttet ned. Einar og jeg hadde i pausen på College Protestant gått hjem for å drikke vann; svetten rant og varmen var temmelig ubehagelig. Klokka halv ett tok vi fatt på skoleveien igjen – og da strømmet regnet plutselig ned. Skybrudd. Virkelig godt pøsregn. Tordenet drønnet, klærne og håret ble gjennomvåte og sminken rant. Deilig!

Klissvåte og i strålende humør entret vi 5A, til stor jubel fra elevene. Våte lærere er ikke et daglig syn på ColProt! Toppen av kransekaka var da ei av jentene kom med et håndkle og begynte å tørke de bare armene og ansiktet mitt. Jubelen steg enda mer. Da jenta deretter gikk til Einar for å tørke ham, brøt klasen – inkludert Einar og meg – ut i et latterbrøl. Ingen tvil om at å få tørke Einar i ansiktet er en stor drøm for småripsene på ColProt!

Regn kan virkelig gjøre underverker med en trøtt og lite spennende torsdag!

Jentetur til Extreme Nord

2007-03-21T12:52:00.000+01:00

Flotte fjellformasjoner i Rhoumsiki

Gutta hadde andre ting å gjøre, men det hindret ikke oss tre jenter å dra på fire dagers tur alene – til Maroua, Rhoumsiki og Wasa. Vi tok buss til Maroua lørdag morgen (en åtte timers lang busstur), og søndag leide vi bil m/sjåfør som kjørte oss først til Rhoumsiki og deretter til Wasa. Mandag morgen var vi på safari i Wasa nasjonalpark, før vi satte kursen mot Maroua igjen. I Maroua shoppa vi om ettermiddagen (som jenter bør gjøre på ferie), og tirsdag morgen gikk bussen tilbake til Ngaoundéré.

Ferien i to ord: helt fantastisk! Alt gikk som smurt; ingen ble syke, opplegget til turoperatøren vi benyttet oss av var strålende - ikke venta vi en time noe sted (svært u-afrikansk!) og ikke ble vi utslitt av for mye program - maten var god, temperaturen var ikke uutholdelig høy, kupp ble gjort på artisanaet (souvenirmarkedet) i Maroua, vi så elefanter og sjiraffer, vi fikk ha vinduer åpne i bussen (tross en nogen yppen sidemann på bussturen hjemover: tre jenter som kjefta på norsk til ham gjorde at vi fikk det som vi ville), ingen ble uvenner og stemningen var på topp hele turen. Alle ferier burde være som denne!

Lunsj i nasjonalparken. Ved den lille dammen i bakgrunnen kom det sjiraffer og drakk vann. Føltes temmelig eksotisk!

På taket av bilen for å se på elefanter!

I finstasen

2007-03-14T15:42:00.000+01:00

Debatt og underholdning på kvinnedagen

2007-03-13T10:28:00.000+01:00

Mandag

2007-03-13T10:19:00.000+01:00

Jeg tenkte jeg skulle bruke litt tid framover på å beskrive ei vanlig uke, dag for dag, her på misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Hverdagslivet mitt her synes kanskje ikke så spennende for meg, men dere der hjemme er jo ikke akkurat oppdatert på de daglige hendelsene her i Kamerun.

Mandag er fridagen vår. Med ”vår” mener jeg oss fem ungdommer; Kari Helene, Astrid Katrine, Tor Marius, Einar og meg. Dagen begynner omtrent samtidig som når jeg er på jobb, er stort sett oppe mellom sju og åtte. Hele stasjonen våkner til liv da, kokka kommer i hus…det er ikke lett å ligge og sove så mye lenger. Etter en god frokost (har fått masse godt, norsk pålegg, så frokosten er virkelig god for tida!), ”rømmer” jeg huset. Av en eller annen grunn føles det ikke så godt å sitte og sløve en dag inne i huset når kokka styrer rundt og lager mat, vasker og stryker klær, og vasker hus. Shoppingturer i byen, bading og soling i bassenget, turer på internett eller være med venner er vanlige gjøremål på fridagen vår. Frister ingenting av det, setter jeg meg av og til ned på biblioteket for å lese der.

Klokka ett er det middag. Middagen er alltid på denne tida for oss nordmenn her i Kamerun, for da rekker kokka å vaske opp før hun går for dagen. Huff, blir litt av en overgang å komme hjem og gjøre alt husarbeid selv..! Kokka vår lager ordentlig norsk mat. Stekt fisk, stekt kjøtt, poteter, brun saus…og jeg innrømmer at jeg er temmelig lei. Skulle gitt mye for å få klare å overtale henne til å lage kamerunsk mat eller noe litt spenstigere ”norsk” mat som pitabrød, pastaretter, pizza, kyllingsalater eller noe i den duren. Jaja, trøsten min er at brødet er godt.

Etter middag sover vi middag. Ser kanskje en episode av Sex og Singelliv, Band of Brothers eller Grey’s Anatomy. I tre-firetida hender det vi jenter stikker ned på fotballbanen. Ikke for å spille selv, naturligvis, men for å se på guttene som spiller. Fotballbanen ligger en hundre meter fra huset vårt, og hver mandag og torsdag er det de unge guttene sin tur til å låne banen. Ekstra kuriositet: lagene har ikke lagtrøyer, så det ene laget spiller i bar overkropp for å holde spillerne fra hverandre. Vil ikke påstå at dette holder jentene borte fra banen! Hvor mye vi egentlig får med oss av selve fotballspillet er et godt spørsmål…praten flyter og i tillegg til fotballspillerne er det også mye annet artig å kikke på. Fotballbanen ligger midt inne på området, og alt som skjer på stasjonen får man med seg fra steinen hvor vi sitter.
Dersom vi ikke ser fotballkamp eller er opptatt av andre ting, er vi med på ”jenteturen” som finner sted hver mandag klokka fem. Da går vi en tre kvarters tid sånn at vi blir gode og varme – og føler oss ufattelig spreke og veltrente etterpå.

Mørket faller for tida på i halv sju-sjutida. Da er det ikke stort å finne på her. Vi kan gå på besøk til hverandre, sitte på internett (dersom det virker), se film, lese… Stasjonen tømmes for folk som ikke hører til her klokka seks, og etter da er det heller ikke hundre prosent trygt – i hvert fall ikke for oss jenter – å bevege seg utenfor murene. Vi går til sengs mellom ti og elleve. Da er vi utslitt av varmen og det utrolig høye tempoet på fridagen.

Fortsettelse følger!

2007-03-13T10:09:00.000+01:00

En helg i mars

2007-03-11T16:32:00.000+01:00

Snart kan jeg begynne å holde nedtelling til jeg må reise fra Kamerun. Og tro meg – det er ingen gledelig nedtelling! Dagene går så fort nå, at jeg knapt registrerer at februar har både kommet og gått. Noe av grunnen er naturligvis besøket jeg hadde av mor, far og Elisabeth, men det alene har umulig hele skylden. Jeg trives rett og slett veldig godt, og tiden jeg bruker bak pc-skjermen blir dessverre tilsvarende mindre.

De siste dagene har vært særskilt begivenhetsrike. Torsdag var det kvinnedagen, noe som ble feiret godt og grundig her i landet. Paradetog, taler, dansing, festing og debatter. Og naturligvis nye klær i årets kvinnedagsstoff. Bilde(r) kommer seinere!

Lørdag skulle bli en travel dag. Einar og jeg var tidlig oppe, og møtte på College Protestant klokka kvart over sju om morgenen. Vi skulle for første gang sitte ”tentamensvakter” for de eldste elevene. Dette er noe som foregår på lørdagene, for de kan jo ikke kutte ut vanlig skolegang for å ha prøver. Vi satt prøvevakt for 1e og 3e, de hadde matte- tysk- og naturfagsprøver. Timene gikk skrekkelig seint, ikke særlig morsomt å sitte og stirre ut i lufta i fire timer! Men jammen var ikke elevene snille, og respekterte oss faktisk. Akkurat det hadde jeg vært litt bekymra for, siden flere av elevene - spesielt i 1e - er like gamle som meg.

Planen var videre at jeg skulle skynde meg hjem etter jobb, og så skulle Astrid Katrine, Kari Helene og jeg se den norske Melodi Grand Prix-finalen som jeg far hadde med til meg. Alt var planlagt, Finn Ove skulle låne bort prosjektor, vi skulle låne høyttalere av guttene, jentene skulle lage til pizza, og jeg skulle sprette en av de dyrebare bamsemumsposene mine. Men naturligvis gikk ikke ting helt som planlagt – da vi verken hadde vann eller strøm på lørdag. Uten strøm er det som kjent vanskelig å bruke prosjektor! I stedet for ble vi sittende og gjøre virkelig ingenting hele dagen. Uten vann kunne vi ikke bruke bassenget (man må jo dusje før man bader), det var altfor varmt til å gå tur, internett virket ikke, det er grenser for hvor lenge pc-en virker uten strøm, ikke kunne vi høre musikk, innendørs var det litt for mørkt til å lese – og det var ikke snakk om å lese ute i varmen. Så da satt vi der…

Heldigvis kom strømmen tilbake på ettermiddagen slik at vi kunne gå i gang med neste programpost. Vi hadde nemlig invitert den norske ungdommen, de tre amerikanske barna samt en kameruneser på filmkveld. Drømmen om Narnia; Løven, heksa og klesskapet var kveldens underholdning. Det var første gang vi jenter har invitert til fest, så det hadde ikke skortet på planleggingen. Problemet var da altså manglende vann og strøm, og det førte til litt hastverksarbeid på slutten. Med fem ”voksne” gutter på gjestelista, var vi litt bekymra for å gå tom for godsaker! Men ting ble vellykka, filmen falt i smak hos alle fra ni til 26 år, og boller, brus, peanøtter og kaker fantes i overflod.

Rett etter kirketid i dag (søndag) gikk vi jenter i gang med å gjennomføre gårsdagens program. Pizza ble bakt, og Melodi Grand Prix ble sett – på storskjerm. Det kunne ikke måle seg med å faktisk være i Spektrum (naturlig nok, Gunn-Bente!), men litt av den gode gp-stemningen kom utrolig nok allikevel. Sammen med brus og kakerester ble med andre ord også søndagen en fest! Etter at Guri hadde sunget sin sang for siste gang, gikk vi raskt i gang med Elizabethtown (filmen med Orlando Bloom og Kirsten Dunst). Måtte jo benytte oss av prosjektoren til fulle når vi først hadde rigget utstyret opp!

Nå er kjøkkenet bomba, støvteppet ligger tykt på gulv og bord - og vi har fremdeles ikke vann. Ergo ikke sannsynlig at oppvasken blir gjort med det første..

Sliten ettåring

2007-02-13T14:32:00.000+01:00

Ingen kan komme og si at ettåringstilværelsen kun er en dans på myke roser. Einar sover støtt og stadig, han - på besøk hos rektoren på DNS og på biltur med Finn Ove.

Spørsmål og svar

2007-02-13T14:14:00.000+01:00

De siste dagene har jeg gledet meg stort over tredjeklassingene til mamma. De er mine ivrigste bloggkommentatorer, og da får jeg jo ta meg tid til å svare på noe av det de lurer på!

Først og fremst: ja, jeg gleder meg masse til mamma (Cecilie), far (Finn) og lillesøster (Elisabeth) kommer om ei knapp uke! Mandag 19. februar ankommer de Ngaoundéré (byen jeg bor i) med tog, etter et par døgn på reisefot. De har koffertene fylt opp med norske godsaker til meg og mine samboere, samt filmer, blader og andre mer eller mindre nyttige ting. De skal være her i to uker, så det blir stas!

Det er hyggelig å få spørsmål om jeg har mange venner her! Det er nemlig ikke så veldig lett å få jentevenner her i Kamerun, for kamerunesiske jenter er litt stille og sjenerte. Men jeg har da fått meg noen. Guttevenner er det lettere å få, selv om det er litt kjedelig å hele tiden måtte si til dem at vi ikke har lyst å gifte oss med dem. Men det er gøy å ha venner som bor utenfor misjonsområdet, sånn at vi kan se hvordan de lever og hva slags mat de spiser til daglig. Ellers er jeg mye sammen med de to norske jentene som jeg bor sammen med, Astrid Katrine og Kari Helene. De er veldig snille!

Jenter på internatet til College Protestant

Akkurat nå her i Ngaoundéré er temperaturen veldig fin! Det er en del varmere enn en norsk sommerdag, men dersom vi holder oss innendørs eller i skyggen på den varmeste tida på dagen funker det svært bra. Om kvelden er det litt kjølig, og det kan være godt å ha på seg en genser. Men vi var på tur nordover forrige uke, og der var det varmt! Altfor varmt. Jeg sov veldig dårlig om nettene fordi det var så varmt.

Det er mange dyr i Kamerun. Men akkurat her i byen som jeg bor har vi bare vanlige husdyr. Sjefen min, Ranveig, hun har tre påfugler som går rundt omkring, og det er de mest eksotiske dyrene her. Men når vi kjører på veien nordover ser vi nesten alltid mange bavianer og antiloper langs veien. Og så er det noen nasjonalparker der man kan se mer apekatter og antiloper, elefanter, sjiraffer, krokodiller, flodhester og løver hvis man er heldig. Dere må spør Cecilie når hun kommer tilbake om hun ikke så noen dyr!

Jeg er ikke veeeldig god i fransk. Men jeg klarer meg helt greit, og det er morsomt å se at jeg snakker litt bedre for hver uke!

Vi har besøk av ei venninne som skal prøve å lære oss å lage peanøttsaus

Hjemme hos oss har vi en hushjelp som lager mat og vasker klær for oss. Hun har jobbet for nordmenn i maange år, så hun lager mest norsk mat, faktisk. Og når vi lager mat for oss selv, lager vi pizza, pasta, boller (Astrid Katrine er veldig flink å lage boller!), og annen mat som jeg pleier å spise hjemme i Norge. Men jeg spiser kamerunesisk mat andre steder. De har mye mat som er ganske så god! Couscous har jeg skrevet litt om tidligere, tror jeg. Det er mel (av mais eller noe de kaller maniok) som de putter i kokende vann og rører rundt til det blir som en slags hard grøt. Den spiser de sammen med tomatsaus, peanøttsaus eller andre sauser som de lager av blader de har her (for eksempel blader av maniok). Det synes jeg er veldig godt! Og spesielt peanøttsaus er helt fantastisk nydelig.

Astrid Katrine og jeg spiser middag på kamerunesisk vis - med fingrene fra felles tallerken

De har også en spesiell type bananer som de pleier å skjære opp og steke i stekepannen. Det kaller de for plaintaines. Det er noe av det jeg liker aller best her. Noe som jeg ikke liker fullt så godt, er noen rotfrukter som er litt større enn poteter, og mye tørrere. Jeg liker ikke så veldig godt poteter, så jeg synes ikke at disse rotfruktene er noe særlig godt. Så spiser vi en del fisk og masse billig kjøtt. Rundt omkring i byen er det mange som selger små smultboller som de kaller for beignets. Det er nesten vanlig bolledeig som de koker i olje, sånn at det blir omtrent som smultringer, bare at de ikke er så søte.

Så fikk jeg et spørsmål ”Er de to gutene som du har, snile med deg det håper jeg.”. Og det er de. Det var et koselig spørsmål! Både Einar og Tor Marius er svært hyggelige! De passer godt på oss tre jenter. Det er ganske greit å ha noen gutter her og ikke bare være jenter, for når vi går i byen sammen tror folk at vi er gift. Og da tror ikke de kamerunesiske guttene at vi kan gifte oss med dem. Og vi slipper litt av all ropinga etter oss.

"De to guttene som jeg har" - i hotellsenga i Yaounde

Til sist: jeg håper også at jeg lever når jeg kommer hjem! Jeg tror dette var nesten alle spørsmålene deres, i hvert fall, så kan jeg heller ta flere etter hvert.

2007-02-03T17:48:00.000+01:00

Blomstergutter

2007-02-03T17:40:00.000+01:00

Jeg lever faktisk enda – og jeg lever i absolutt beste velgående. Livet i Kamerun er meget, meget bra!

Ta her en dag, for eksempel. Jeg var atter en gang på vei for å prøve å få oppdatert bloggen, da jeg hørte en gjeng smågutter rope etter meg (og tro meg – det er godt at det for en gangs skyld er smågutter som roper, og ikke eldre gutter!). ”Anita, Anita”, ropte de. (Jeg går under navnet Anita her nede, selv om jeg ikke helt skjønner at det skal være så mye lettere enn Anette) Jeg snudde meg, og så gjengen med smågutter holde fram flasker med sand og blomster til meg. Jeg klarte ikke å dy meg, måtte ta både bilde og gi dem noen drops hver. De er nå så søte!

Isbading i tørketida

2007-01-24T19:25:00.000+01:00

Til å være et sted hvor jeg tilbringer uforbeholdent mye kvalitetstid, er bassenget et svært forsømt område i bloggen min. Helt siden jeg kom i august har jeg prøvd (og stort sett klart) å svømme 3x1000 meter her hver uke. Disse tretusen meterne er det eneste jeg får av trim i løpet av uka, så de er da svært velkomne! Og når meterne er ferdigsvømt legger jeg meg og slapper av; på flytemadrassen midt i vannet med sola steikende på kroppen. Da er misjonærlivet deilig!

Bassenget byr også ellers på mange gleder. Her leker vi med Askjer-barna, vi spiller vannpolo med de amerikanske barna, vi har grillparties med resten av misjonærgjengen - og det er et ypperlig sted å stikke av når man vil være litt alene og ikke orker å omgås mennesker på halvdårlig fransk.

Men desember og januar er ikke særlig gode bassengmåneder. Som noen vel har fått med seg er det rett og slett kaldt i Ngaoundéré for tida. Det har vært nede i ni grader celsius om natta, og buksene og den varme genseren er på rett som det er. Blant annet er det lenge siden jeg spiste frokost i t-skjorta! Jeg synes det er godt å slippe å svette dagen lang, men dessverre påvirker den kalde temperaturen også bassenget. 21 kalde grader er ikke mye når man er vant til lunkent badevann. Kari Helene har vært flink og fortsatt med svømminga også nå i januar, men jeg må innrømme at jeg har pinglet ut. Hvem skulle trodd det, jeg som alltid var førstemann uti kalde badevann da jeg var yngre?

Fredag for halvannen uke siden tok jeg meg derimot i nakken og sa til meg selv at det virkelig var på tide med litt svømming igjen. Altfor mye sjokoladespising i juleferien! Kari Helene hadde sagt at etter etpar runder var ikke vannet så kaldt lenger, og da gikk det helt fint. Jo da. Klart det. Jeg frøys og hakket tenner, og da de 34 rundene var over var jeg helt rød av kulde; den varme dusjen gjorde regelrett vondt. I etterkant har jeg dessuten fått en kraftig forkjølelse, med skikkelig vondt i halsen og i ørene. Nå går jeg på antibiotika, og håper det skal forsvinne snart!

(Illustrasjonsbildet vise Astrid Katrine og Tor Marius, en kald desemberkveld med grilling ved bassengkanten.)

Januar på kvinnesenteret

2007-01-10T18:41:00.000+01:00

Juleferien er ubønnhørlig over, og jeg er tilbake til striskjorta og havrelefsa. Nesten, i hvert fall. Foreløpig har arbeidet bestått av en time som hjelpelærer i 3. klasse, samt en time engelskundervisning på Centre Socio Menager. Kan fint like denne myke overgangen til hverdagen!

Hver onsdag formiddag underviser jeg altså en time engelsk på et kvinnesenter i byen. Her går det jenter som ikke har råd til å gå på college (videregående), eller som har droppet ut av skolen av andre grunner. Målet er å få jentene ut i arbeidslivet, med fokus på praktiske oppgaver. De lærer blant annet å sy og å strikke – og altså litt engelsk. Jentene er litt yngre enn meg, fra femten/seksten til rundt tjue, men vi trives svært godt sammen, og det er artig å prøve å få litt engelskkunnskaper inn i hodene deres. Hvor mye som egentlig kommer inn kan naturligvis diskuteres når vi bare har en eneste time i uka, men gleden er da desto større når de faktisk klarer å gradbøye et adjektiv!

Baby på toget

2007-01-05T16:42:00.000+01:00

Andre erfaringer gjort i ferien:

2007-01-05T16:33:00.000+01:00

*Fransken min forbedrer seg utrolig mye raskere når jeg slipper å prate engelsk innimellom norsken og fransken
*Desember er ikke riktige måned å gå på safari i Kamerun på – med mindre man bare er interessert i flodhester, krokodiller, villsvin, antiloper og apekatter.
*Man føler seg svært lite fresh etter 23 timer på kamerunsk nattog
*De kjekke politimennene i kupeen ved siden av holder seg derimot uforskammet opplagte, og er alltid svært klare for en flørt
*Souvenirshopping i Yaounde (Kameruns hovedstad) er et mareritt! Takke meg til rolige markedsselgere i Ngaoundéré!
*Etter muslimenes ”sauefest” (offerfest) 30. desember, samt nyttårsfeiring 31. desember og 1. januar skal det vanskelig gjøres å finne en edru taxisjåfør i Yaounde
*Taxitur til/fra flyplass går allikevel overraskende bra
*Avskjeder på flyplasser er ikke svært gunstig for øyesminken
*Score er Kameruns shoppingparadis. De har Wasa knekkebrød og KitKat. After Eight og valnøtter. Ordentlig te og ordentlig melis. Fransk kokesjokolade og suketter. Tørr ikke tenke på hvor mange tusen (norske kroner!) jeg har brukt der den siste måneden.
*Kamerunske guttebabyer på en måned er ufattelig søte!
*Tv-serien Grey’s Anatomy (som gikk på norsk TV i fjor høst) passer ypperlig som dvdmaraton i et jentekollektiv.
*Og til sist: pass på å ha full oversikt over kamerunske kjendiser før man setter seg på flyet ut av landet. Særlig fotballkjendiser. Sjansen er stor for at ”velduftende rastamann ved min side” (sitat Maria i sms) er kaptein på fotballandslaget og kåret til Europas 8. kjekkeste fotballspiller (kilde: min medettåring Einar, som kan alt om kjekke menn i Europa - og fotballspillere, naturligvis). Og da er det litt pinlig at man ikke helt skjønner hvorfor alle andre hilser på mannen som sitter ved siden av en, og faktisk må stille det dumme spørsmålet ”hva er det du gjør, da?”

Atter et ps: Maria var hovedfotograf i juleferien. Men de må framkalles. Og deretter skannes. Så det kan ta litt tid før mangobladlenkene og de tamme apekattene kommer på bloggesiden min, dessverre

Julefeiring i Gadjiwan

2007-01-05T16:05:00.000+01:00

Når ikke jula kan feires på Haua, er Gadjiwan uten tvil det beste alternativet. Enkelt og greit! Maria og jeg tilbrakte ei knapp uke hos Solbjørg og hennes venner på Peresletta, og det var virkelig et minne for livet. Solbjørg kan det å være vertinne, og med dansk marsipan og tomtegløgg blant godsakene på kaffebordet manglet vi sannelig ingenting.

Høydepunktene sto klisjeaktig nok i kø. Allerede ankomstkvelden var vi med søndagsskolebarna til nærmeste landsby for å synge og danse til tam-tamtrommer. Litt småpinlig når selv treåringene hadde bedre rytmefølelse enn oss, men i mørket var det heldigvis ikke så lett å se hvem av de hvite jentene som danset dårligst…

Julaften formiddag sto nok en eksotisk aktivitet på programmet; nemlig å lage julelenker av mangoblad. Egentlig er dette en jobb for guttene i landsbyen, men som hvite jenter gjør vi jo stort sett som vi vil i dette landet…og etter en rask opplæring laget vi mangobladlenker som vel igjen lignet mest på noe en kamerunsk treåring kunne laget. Til orientering: det var ikke så lett å finne like store blad sånn at lenkene ble jevne! Etter at pynten var hengt opp, kom jentene oss til unnsetning og ryddet opp etter oss. Og da måtte vi beleilig nok stikke, for da var julemiddagen - som kokken til Solbjørg hadde laget - ferdig.

Om kvelden samme dag – mens familie og venner i Norge spiste juleribbe/surkål/kalkun/pinnekjøtt etc – satt vi i landsbykirka som var fint pynta med mangolenker. I fem timer ble vi underholdt av korsang og diverse julespill. Alt foregikk på perespråket, så vi skjønte fint lite…men det var artig å høre og se på uansett. I begynnelsen fikk vi for øvrig litt oversettelseshjelp av ”livvakten” vår - en College Protestant-elev Solbjørg hadde satt for å passe på de stakkars norske jentene – men ettersom timene gikk ble livvakten for trøtt til å oversette noe særlig. Men han gjorde naturligvis den viktigste jobben sin, nemlig å følge oss til ytterdøra vår når showet var over.

1. juledag er den store festdagen i Kamerun, og etter morgengudstjenesten var hele menigheten samlet under mangotrærne til felles middag og sosialt samvær. På menyen sto couscous, kjøtt og grønn ”slimesaus”. Artig og uvant konsistens på det tre bestanddelene, men godt smakte det! Couscous av maismel er for øvrig herved min nye livrett!

Ellers har vi fått tidenes omvisning i Gadjiwan av etpar college-elever, vi har spist fantastisk nydelig couscous (igjen!) hos presten i Mayo Boleo, vi har danset enda mer med søndagsskolebarna, vi har gitt penger til ved til ei blind, gammel dame som frøys sånn om nettene, vi har selv frosset en mørk og kald kveld da vi viste Jesusfilmen i en landsby, vi har sett landsbyfotballkamp (ungguttene som er utenbys for å gå på skole mot ungguttene som fremdeles bor i Gadjiwan), vi har tatt turen til Kontcha, grenselandsby mot Nigeria – og vi har spist uanstendig mye søtsaker og sitrusfrukter (sistnevnte selvplukket fra trær i hagen).

Alt i alt har jeg med andre ord blitt svært glad i Gadjiwan og beboerne der, og kan ikke få takket Solbjørg nok for at vi fikk komme!

Ps: det var svært hyggelig å komme hjem til stappfull mailinnboks også! Tusen takk for alle mailene, jeg skal prøve å få svart dere alle i løpet av ikke så altfor lang tid.

Negerboller i Ngaoundéré

2006-12-12T16:56:00.000+01:00

Det nærmer seg jul også i Ngaoundéré, merkelig nok. Ikke fryser jeg, og ikke har jeg på meg det grå ulljuleskjørtet mitt. De eneste juletrærne i nærheten er av plastikk, og amerikanerne pynter med skrekkelige lys i alle slags fæle farger. Varm sol og fravær av julepynt utenfor misjonsområdet tar knekken på det som måtte prøve å få meg i riktig juleånd. Men vi forsøker da å holde på advent- og julestemningen. Hver søndag tenner vi lyset i adventstaken, vi har høytlesing fra Julemysteriet daglig, og julemusikken går for fullt i cd-spilleren. Vi har bakt noe så politisk korrekt og passende som negerboller (og kakemenn og serinakaker, men det er ikke like morsomt). Og vi har hatt juleverksted med deltakere fra seks ulike nasjoner; Kamerun, Frankrike, USA, Finland, Tyskland og Norge - så nå kan hele den internasjonale gjengen de to norske ordene "juleverksted" og "risengrynsgrøt".

Og tross uvante juleomgivelser, høytiden skal bli bra!! I morgen reiser jeg til Yaounde for å hente Maria på flyplassen. Jeg får nemlig julebesøk av min gode venninne Maria fra Egersund, og sammen skal vi altså ha tidenes juleeventyr i Kameruns hete… Turen skal først gå nordover, til provinsen ”extreme nord” hvor Maria skal få se den muslimske delen av Kamerun – samt få shoppet noen ordentlige souvenierer (vi pleier å være flinke på shoppinga, vi to...). Så står to obligatoriske safariturer i en nasjonalpark på programmet, før vi setter nesa vestover og feirer selve juledagene i en landsby midt inne i tjukkeste Afrika. Landsbyen heter Gadjiwan, og her er det en norsk sykepleier som nå arbeider frivillig i vinterhalvåret. Solveig Pileskog har invitert oss fire jenter (Astrid Katrine og Kari Helene + Maria og meg) på julefeiring i Gadjiwan, og det gleder jeg meg stort til!

Jeg skriver altså her nå for å ønske mine lesere en riktig god jul. Skal ikke
se helt bort fra at det kan dukke opp noe mer her på denne siden av nyttår – men jeg kan ikke garantere at det er internett og pc jeg kommer til å prioritere høyest når Maria kommer… :)

Kveldsstemning hos Jean Pascal

2006-12-08T18:04:00.000+01:00

Språkforvirring i klubben

2006-12-08T17:46:00.000+01:00

Einar og Gregor (de to norske guttene), tre amerikanske barn og en finsk gutt utgjør ”de hvite barna” på misjonsstasjonen i Ngaoundéré, og hver tirsdag samles vi til leking, håndarbeid/verksted og speideraktiviteter. Dette er jo ting jeg har drevet en del på med tidligere, men utfordringene ligger på et helt annet plan enn hva det gjorde i Sokndal I KFUK. Utfordringen i klubben vår går på det rent språklige, bokstavlig talt. De amerikanske og de norske barna prater bra fransk, men det gjør ikke den finske gutten…så alt må foregå på engelsk og norsk. De norske og de amerikanske barna prater bare fransk med hverandre – for det er jo den eneste måten de kan kommunisere på. Og Einar og Gregor kan ikke snakke engelsk med Santo. Spencer, den eldste av de amerikanske barna morer seg dessuten ofte med å slenge ut fraser på fulani. Språkvirvaret blir småkrevende når 6 barn snakker samtidig til meg på noe som i kampens hete føles som hvert sitt språk. Så innimellom glemmer jeg meg og prater fransk til alle sammen før det plutselig går opp for meg at nå skjønner ikke stakkars Santo bæret. Og ble dette for mange språk og for mye å holde styr på til at det var mulig å skjønne noe av det – så kan dere trøste dere med at det gjør altså stort sett ikke vi heller.

En hilsen til tredjeklassene på Hauge skole

2006-12-05T19:42:00.000+01:00

Jeg har fått høre at elevene til mamma er blant mine ivrige blogglesere. Mamma underviser på barneskolen på Haua, og nå har de fått seg internett i klasserommet. Teknologien når raskere til Haua enn til misjonsstasjonen i Ngaoundéré!

Mammas elever lurte på hva kamerunske barn gjør for noe. Og da måtte jeg faktisk tenke litt. Kamerunske barn har nemlig ikke organiserte fritidsaktiviteter som speideren, kor, håndball, fotball, turn eller skolekorps. Når de er ferdige på skolen for dagen, går de stort sett hjem og hjelper foreldrene i huset. Guttene bærer gjerne vann og samler ved, mens jentene hjelper til med matlaging og annet husarbeid. Det tar mye tid å gjøre husarbeid her, så all den hjelpen som foreldrene kan få, er bra. Blant annet er det få som har komfyr, så maten blir laget over bål.

Kamerunere er veldig glad i å sparke fotball, så dersom de har noe fritid, gjør barn i alle aldre det. Spesielt guttene, naturligvis. De har sjelden råd til fotballer, så de bruker ofte en tennisball eller en annen liten ball. Og de er veldig glade når nordmenn har med seg ordentlige fotballer fra Norge! På bildet over ser dere forresten Einar som er sammen med masse barn i en menighet utenfor byen. Vi hadde med oss hoppetau, og det syntes de var veldig morsomt!

Her inne på misjonsstasjonen kryr det dessuten av barn som enten spiller fotball eller som tigger penger, godteri og brødmat. Mange av dem får lite mat hjemme, og er veldig sultne etter en lang dag på skolen. Det er ikke så morsomt å si nei til sultne barn, men vi kan liksom ikke gi mat til alle som spør oss om det heller.

Til tredjeklassene på Haua: Takk for at dere leser bloggen min! Håper dere er flinke på skolen og snille med mamma. Og så må dere ha en fin advent og lage mange fine julepresanger!

Hvordan få oppmerksomhet på en internettkafe

2006-11-27T19:07:00.000+01:00

Det er så lett så! Tre hvite jenter kommer inn på en internettkafe i Ngaoundere en mandag kveld - noe som forøvrig er gjenstand for nok oppmerksomhet i seg selv. Etter å ha konstatert at det ikke finnes ledige internettkabler til laptopen, gir en av de ansatte sin plass for at de stakkars norske jentene skal få oppdatert bloggen sin. To sekunder seinere sier det pang, det ligger det to (!! ) stasjonære pc-er på gulvet - og de norske jentene er knallrøde i ansiktet og prøver forgjeves å undertrykke hysteriske latteranfall. Oppmerksomhet oppnådd!

Hvordan historien ender gjenstår å se når jentene skal betale for seg...

Toppen på kransekaka er at en av mine kolleger var her, så i morgen veit alle dette...

32 elefanter og seks sjiraffer

2006-11-27T18:58:00.000+01:00

Jeg var på safari i helga!! Ranveig inviterte Annbjørg, Astrid Katrine og meg på helgetur til ”Extreme nord”, den nordligste provinsen i Kamerun, helt på grensen til Tsjad. Fredag kjørte vi åtte timer til Maroua, og derfra var det to timer på lørdagen før vi kom inn i Wasa, nasjonalparken. Vi ble advart om å ikke ha altfor høye forventninger, for sesongen i Wasa begynner egentlig ikke før i mars/april – men vi var svært heldige. Både strutser, antiloper, elefanter og sjiraffer ble observert i løpet av snaue to timer. Og når jeg legger til flodhestene og bavianene vi så langs veien til Maroua, kan jeg faktisk være svært så fornøyd med helgas opplevelser.

Turen var naturligvis svært bra. Jeg liker jo å kjøre bil og kikke på omgivelsene, og det er virkelig mye afrikansk landskap jeg har sett i helga! Men merkelig nok var det en god opplevelse å komme hjem til Ngaoundéré også. To dager hadde jeg vært borte, men da vi kjørte inn i byen, forbi matbutikkene hvor jeg er nesten daglig (ikke såå mange andre måter å tilfredsstille shoppingbehovet på her!), forbi Millenniumskirka og inn på stasjonen – da følte jeg at jeg var hjemme!

Bernatte

2006-11-21T15:18:00.000+01:00

Dette er Bernatte, ei ung kvinne som jobber med kristendomsopplæring i EELC. En gang i måneden er Einar og jeg med til ulike landsbyer i nærheten av Ngaoundéré, for å arrangere søndagsskole (lørdagsskole)/aktivitetsdag sammen med Bernatte og kollegaen hennes, Baba Charles.

Etter hvert som månedene har gått er det vel kanskje Bernatte jeg har fått best kontakt med av de kamerunske jentene. Hun ler og er i godt humør…hun er vel den eneste kamerunske jenta jeg har truffet som jeg faktisk kan spøke med. En gang i uka gir jeg henne privatundervisning i engelsk, for der er hun middels talt ikke svært stødig. Men morsomt er det å bruke ti minutter på å få henne til å si ”mouth” istedenfor ”mous”. Og hver gang hun klarer å uttale et ord riktig eller å si en enkel setning på engelsk (for eksempel ”I am at the market”), griper hun meg henrykt i armen og gliser med hele ansiktet. Da er lærerjobben takknemlig!

Jentepynt

2006-11-19T15:22:00.000+01:00

Som muligens observert på bilder fra ”fiskekvelden”, har jeg fått meg maling på hender og føtter. Det er verken tatovering eller henna, her i Kamerun bruker de bare noe hårfarge som forsvinner etter halvannen ukes tid. Etter Ramadanfesten dukket alle de muslimske jentene i klassene våre opp med flotte mønstre på føtter og hender…og jeg ville også ha! Jeg huket tak i den jenta som hadde det fineste mønsteret, og spurte om hun som gjorde det på henne kunne tegne på meg også. Og det kunne hun naturligvis. Føttene ble nesten helt svarte av mønster – litt i overkant! - men jeg trivdes svært så godt med dekorerte hender.

Croissance

2006-11-19T15:14:00.000+01:00

Voix Angelique er et av skolekorene til College Protestant, og lørdag kveld hadde de releasekonsert, eller concert de dedicace, i ei kirke inne i byen. Einar og Tor Marius sviktet oss i siste liten, så av nordmenn var vi kun Astrid Katrine, Kari Helene og meg. Med som moralsk støtte hadde vi Jean Pascal – tidligere haldstudent og omtrent så norsk som en kameruner kan bli. Litt bekymra var vi for showet, for dedicacer har vi erfaringer med fra tidligere. Etter at koret har sunget litt begynner nemlig auksjoneringen av cd-en. Hvite, rike og andre betydningsfulle personligheter (let’s face it: det er det vi er her) må opp på scenen, presentere seg, småprate litt og si en sum man er villig til å gi for den nye plata. Forrige gang vi var på dedicace slapp vi billig unna. Jan Erik var med oss, og det var han som måtte til pers av oss nordmenn. Han klarte til og med å formidle til konferansierene at vi jenter veldig gjerne ville slippe å bli ropt opp. Men lørdag var det altså bare oss tre jenter – som alle hadde like lite lyst å stå på scenen for snakke fransk med konferansieren foran mange hundre gærne kamerunere - helt i hundre etter å ha dansa og skrålt i flere timer.

I begynnelsen virka det derimot som at å ha Jean Pascal med var et sjakktrekk. Han ble ropt opp, og på scenen snakka de om at han hadde med seg noen nordmenn, og han fikk beskjed om å si ”god kveld” og ”takk” på norsk. Vi tre jenter pustet lettet ut – nordmenn var nevnt og norsk var altså til og med snakket fra scenen. Det måtte vel være godt nok. Men naturligvis skulle jeg ikke slippe så lett unna… En halvtimes tid seinere (ja – denne auksjoneringa tar tid!!) hørte jeg ”madame…ah, non, c’est mademoiselle, Anette”. Sceneskrekk eller ei; det var bare å gå opp. Konferansieren tok heldigvis høyde for at min fransk muligens ikke var helt stødig, så ”smalltalken” dreide seg om hvordan jeg hadde det og at jeg var norsk og sånne ting. Vanligvis prater jeg fransk på et litt mer avansert nivå (det er i hvert fall hva jeg liker å tro), men akkurat der på scenen med lyskasteren midt i ansiktet var det godt å slippe å tenke og bare kunne svare på autopilot!

Dessuten: det er ikke noe moro å stå der på scenen og utbasunere for hele Ngaoundéré hvor mye penger jeg vil gi for en cd. Summene såkalte fattige afrikanere betaler for en cd på auksjon, er nemlig ofte ganske så vanvittige. Flere gir mellom 30000 og 100000 FCFA. Til sammenligning får kokka vår 2000 FCFA dagen – og det tilsvarer rundt 25 NOK. You do the math! Her er det virkelig snakk om å gi over evne! Jeg synes hele opplegget blir litt småkvalmt av de enorme summene, og får ikke så mye lyst til å gi mye og dermed oppmuntre til videre auksjonsaktivitet. Samtidig: når kamerunere som knapt tjener noe gir så mye, må jo jeg som hvit og rik gi enda mer…

Og før noen gidder å spørre: jeg legger ikke ut om mine økonomiske prioriteringer for alle og enhver på internett. Så tallet jeg måtte si i mikrofonen forblir en hemmelighet mellom meg og de hundrevis av kamerunerne som var i kirka lørdag kveld.

Olala – nå tror jeg det er ei stund til jeg skal på dedicace igjen!

Mballang

2006-11-18T16:09:00.000+01:00

Etter tre måneder stuck in Ngaoundéré pga regntid, var det en stor opplevelse å ta turen til Mballang forrige helg. Hele misjonærgjengen kjørte søndag den knappe timen det tar å komme seg til misjonærenes feriehus på Mballang for å innta søndagskaffen der. Utpå ettermiddagen dro de fleste hjem igjen, mens vi fem ungdommer ble igjen for overnatting.

Fin tur! En norsk sjokoladeplate var spart for anledningen, og vi hadde chips som hushjelpen til Annbjørg hadde laget. Siden mørket faller på allerede klokka halv sju kan jeg ikke si at vi satt under den flotte stjernehimmelen og pratet til langt uti de små timer – men i parafinlampens skjær satt vi i hvert fall maaange timer før det var på tide å legge seg. Hit skal vi igjen!

"The fishfinger-place"

2006-11-17T08:20:00.000+01:00

Min internetttålmodighet er ikke svært stor. Og de tre siste ukene har internett vært laaangt under gjennomsnittlig dårlig her på stasjonen. Jeg har knapt klart å laste opp en side, langt mindre den store og tunge blogger.com. Og så gir jeg meg altså fort. Gidder ikke sitte mange timer og prøve hver gang, gidder ikke å prøve mange ganger til dagen…

I forrige uke var vi på jentetur til ”the fishfinger-place”. Debbie og Kathy (min tidligere nevnte amerikanske venninne som jobber på sykehuset, og læreren til de amerikanske barna) har snakket om dette spisestedet i mange måneder, og endelig fikk vi kommet oss av gårde - Astrid Katrine, Kari Helene, Stine, Debbie, Kathy og meg. Jeg så egentlig for meg et svært så fancy og fjongt sted med hippe, unge kamerunere som visste å verdsette spennende og nyskapende mat. Men ting er jo aldri som man tror det skal være, og denne gangen var ”restauranten” et forholdsvis sjabby privathjem som fungerte som restaurant om kvelden. ”Kjøkkenet” var ute på gata, og resten av huset var fullt bord og sofaer. Selve fisken lå fersk i ei bøtte, vi valgte ut den vi ville ha – og en halvtimes tid seinere kom den, ferdiggrillet og hel, på en tallerken sammen med plaintaines (søte stekebananer), majones og en sterk kryddersaus. Man spiser naturligvis med fingrene, og derav det amerikanske kallenavnet.

Det var fantastisk nydelig!! Krydderet på fisken var rett og slett noe av det beste jeg har smakt! Maria og Elisabeth, mor og far: hit skal vi når dere kommer på besøk!!!

Halloween

2006-11-01T20:59:00.000+01:00

Bedre seint enn aldri… 31. oktober inviterte den amerikanske familien Nelson alle nordmenn, amerikanere og franskmenn til feiring i beste amerikansk stil. Vi lekte, spiste gresskarpai (utenfor sivilisasjonen må man kunne ta seg litt friheter når det gjelder hva slags mat til hvilken høytid), og beundret alle de flotte kostymene.

Kamerunesisk mote

2006-10-31T12:24:00.000+01:00

Et år fullstendig fritt for dyre enkeltutskeielser på klesfronten betyr naturligvis ikke at jeg går rundt i de samme fillene hver dag. Som sagt tidligere; er jeg i Afrika så er jeg i Afrika – og jeg får kle meg deretter. Her er siste tilskudd til klesskapet mitt. Ekstra fin føler jeg meg naturligvis med skautet på hodet...

Omslagsskjørt som bare består av et stort tøystykke som brettes/festes i livet (som jeg har på meg her) er forøvrig noe av det mest behaglige jeg veit om å gå i. Og det gjør ingenting om man må stoppe opp på gata og feste skjørtet pånytt sånn at det ikke ramler av; det er sånn det skal være...det er det som er sjarmen med det...

24. oktober

2006-10-31T12:20:00.000+01:00

Internasjonale som vi nå en gang er her i Afrika, måtte jo FN-dagen behørig feires. Det var den norske og den amerikanske skolen som hadde ansvar for underholdningen. Musikalske innslag og dukketeater sto blant annet på programmet!

Ca pique!

2006-10-31T11:30:00.000+01:00

For drøye to uker siden kom de tre ungdommene fra Hald Internasjonale Senter hit. Astrid Katrine, Kari Helene og Tor Marius skal være her i seks måneder, og jobbe litt på sykehuset (Kari Helene er sykepleier), litt på et kvinnesenter i byen, med KRIK-arbeid på universitetet og forhåpentligvis med litt annet også. De to jentene bor sammen med meg, mens Tor Marius har flyttet inn hos Einar. Det er kjekt med litt liv i huset! Fint å ha noen å spise med, å slappe av med - og å ha noen jenter å shoppe stoff og gå til skredderen med!

Det er dessuten kjekt å ikke være alene med termittangrep og andre uhumskheter!! Akkurat nå i overgangen mellom tørketid og regntid kryr det av allslags ekle kryp. Når noen av oss observerer et insekt - krypende, hoppende eller flyvende – hyler vi på riktig jentevis…og så må vi le litt av oss selv etterpå. Men det er ikke særlig morsomt å ha en stor, svart, tjukk gresshoppe på skulderen - eller flere av dem hoppende rundt i mørket når man ser film!

Termittmaurene sliter vi ennå med – men ved å spraye gift hver kveld klarer vi å holde dem sånn noenlunde i sjakk inne i huset. Jeg kan for øvrig knapt huske hvordan det lukta her tidligere – nå lever vi i konstant giftdunst. Siden termittmaurene for første gang kom inn i mitt hus, har vi brukt ikke mindre enn fem bokser gift…

Men svineriet har nå begynt å krype fram ute! Om kveldene er de nederste ti-tjue cm av husveggene svarte av termittmaur, og vaktene har til og med begynt å informere oss om angrepene. ”Ca pique”, sier de. Med andre ord: de stikker, biter, gjør skade… (korrekt meg om jeg tar feil) Ikke så svært trivelig å ha i hus! Charles, den ene vakten, var søndag på markedet for oss for å kjøpe et enda mer effektivt middel mot disse krekene. Nå er det hvitt pulver i hele huset (både innvendig og utvendig), så får vi se hva som skjer. Skjønner meg ikke helt på det, men poenget må jo være å få drept alle eggene og de mengdene som ligger under jorda/under huset – og ikke bare de som kommer opp?! Vel og bra å drepe dem vi ser, men når det stadig, etter tre uker, fremdeles kommer nye, må det jo bety at det virkelig kryr av dem et sted! Æsj, æsj, æsj. Jeg er så lei…!

Ramadanfest - med bilder!

2006-10-27T18:04:00.000+01:00

Forhåpentligvis er ikke leserne mine inne på alle de andre bloggesidene fra misjonsstasjonen her i Kamerun! Jeg ligger nemlig litt på etterskudd i forhold til andre, langt flittigere bloggere.

Allikevel:
Mandag feiret muslimene at ramadan var over. Dette er offisiell høytidsdag i Kamerun, men selv har vi ettåringer naturligvis fri på mandager uansett, så akkurat det spilte liten rolle. Vi tok turen ut til plassen der feiringen begynte. Allerede underveis begynte feiringen å synes. Biler stappfulle av muslimer i festdrakter!

Vi lekte skikkelig turister!! Tok bilder av alt og alle, som hvite med kamera kunne vi gå overalt uten at noen reagerte på det. Det var opplesing av muslimske lover, og lamidoen, den tradisjonelle kongen i området, sto strengt bevoktet av vakter i klær som vel best kan beskrives som middelalderske og fillete.

Engelskundervisning på Col Prot

2006-10-20T18:19:00.000+01:00

Oktoberstorm i Kamerun

2006-10-13T17:40:00.000+01:00

Apropos: i løpet av oktober skal visstnok regntida være over. Hurra!

Journee de l'enseignanant - teacher's day

2006-10-13T16:52:00.000+01:00

Torsdag 5. oktober var det såkalt lærerenes dag her i Kamerun. Dvs, på antrekket jeg fikk sydd meg i anledning dagen sto det "world teacher's day", men selv har jeg aldri hørt om det før, i hvert fall.

Alle lærerne hadde fri, og lærere fra hele provinsen var samlet på festplassen i byen. Det var denne uka vi hadde besøk av krussen, så vi var med andre ord en stor gjeng som dro; krussen, Annbjørg, Einar og meg selv. Som hvite og gjester og attpåtil korrekt antrukket lærere, satt vi som det seg hør og bør bare etpar rader bak dagens storheter, nemlig sekretæren til guvernøren, skolesjefer osv. Selve programmet besto av flere lange taler på fransk, og bandet til Gospel Singers som spilte lovsanger i pausene. Til slutt marsjerte lærerne noen hundre meter, før det var tid for feiring av seg selv og læreryrket resten av dagen.

Artig at de feirer sånne dager, og artig når nesten alle lærerne syr seg antrekk av samme stoff for å markere tilknytning til yrket og samhørighet seg i mellom. Selv føler jeg meg svært så camerounaise når jeg er ikledd mitt lærerantrekk!

Øyetrøbbel

2006-10-13T16:48:00.000+01:00

Abcest er et nytt, medisinsk uttrykk jeg har stiftet bekjentskap med her nede. (Hva det egentlig er veit jeg strengt tatt ikke, men det danner seg i hvert fall en bylle på huden. Byllen verker og er fyllt med puss.) Stine har hatt ikke mindre enn to siden Einar, Annbjørg og jeg ankom Ngaoundere, og denne uka har det vært min tur. Det begynte med forsiktig kløing på øyet på tirsdag, og jeg tok av meg kontaktlinsene. Onsdag da jeg våkna var øyelokket hovent og halvveis igjen, men det bedra seg utover dagen. Torsdag, derimot, da så det skikkelig ille ut. Øyelokket hadde vokst til det mangedobbelte, og det var knapt mulig å se noe med øyet. Det gjorde vondt å blunke og vondt å bevege på øyet - og snart hadde jeg sneket grovt i køen på øyeavdelingen på sykehuset (jeg er jo hvit...), og fikk resept på diverse medikamenter. En antibiotikakur på 2x2 tabletter daglig, øyedråper (4 ganger daglig) og en salve til å smøre på selve øyelokket tre ganger daglig. Ingen skal komme og si at den farmasøytiske industrien ikke tjener godt på meg!

Etter å ha sittet med lapp for øyet og lest i seks timer torsdag, var det rask forbedring å spore. Antibiotikaen gjorde virkelig susen, og i dag (fredag) er så godt som hele hevelsen borte. Det er et øyelokk igjen, og ikke bare en stor, verkende klump!

Dyrene i Afrika

2006-10-11T18:59:00.000+01:00

Jeg har vært i Kamerun i to måneder nå, men ennå har jeg ikke kommet meg på safari. Det er fremdeles regntid og for høyt gress til at det er noe særlig vits i å ta turen nordover hvor dyrene befinner seg. Men jeg har da allikevel vært i nesten-nærkontakt med dyr!

La meg få begynne med den første opplevelsen. Det var i forrige uke, og jeg hadde tatt lagsfolka med på markedet. Bilen vår virka ikke, og vi sto og venta på at Jan Erik skulle plukke oss opp i sin bil. Jeg kjøpte noen ferske peanøtter av ei dame langs veien. Plutselig kom det en mann bort til oss. Han hadde langt hår og fillete klær - en såkalt "fou" (galning) tok jeg ham for å være - og en pose i hånda. Vi prøvde å overse ham, men fikk med oss at han tok fram en cassava, la den på bakken og begynte å snakke i kjapt tempo på noe som verken var norsk, engelsk eller fransk. Akkurat da jeg var ferdig med å betale for peanøttene og skulle snu meg mot de andre, dro mannen fram en stor, levende slange fra posen!! Først skjønte jeg ikke helt hva han egentlig drev på med, men snart begynte han å slenge slangen rundt seg mens han holdt den i halen. Anja sprang unna, og også Svein Jarle, Miriam og Kristine forsvant. Selv rygget jeg, redd, men turte ikke å bare springe ut midt i gata heller. Mannen kom nærmere meg. Slangen var bare litt over meteren unna meg, buktet seg mot meg, glinset i sola. Jeg fikk fullstendig panikk, og begynte å skrike og hyle at han måtte få den unna meg. Livredd som jeg var skreik jeg på norsk, men meningen var da klar og tydelig uansett. Og heldigvis: uten at jeg klarte å egentlig registrere hva som skjedde forsvant både slangen og mannen, og jeg fikk samlet sammen de norske ungdommene som var omtrent like skrekkslagne som meg selv.

De lærde misjonærene strides litt om hvem og hva denne mannen var, men antakelig er han en tradisjonell trollmann, en marabou. Afrikanere er (naturlig nok) redde slanger, og marabouer bruker slanger for å få respekt og vise at de klarer å temme selv de farligste dyr. Ranveig sa forøvrig at til og med at hun aldri hadde hørt om noe sånt før, og hun har da bodd her mesteparten av livet sitt.

Den andre traumatiske opplevelsen fant sted i mitt eget, nye, flotte hus - to dager etter at jeg flytta inn. Jeg var forholdsvis sliten etter ei uke med besøk, hadde vært ute en tur om kvelden, og så fram til en rolig kveld med film og norsk te. Men da jeg skulle gå gjennom gangen som skiller stua og soverommet mitt, registrerte jeg såvidt i øyekroken en stor, svart haug med noe som rørte på seg langs dørkarmen. Jeg kastet et blikk på det – hoppet høyt. Dørkarmen var full av noen små, lysebrune dyr som kravlet oppover mot taket.

Det verste jeg veit er insekter!! Jeg får frysninger til og med av marihøner. Jeg sto og skalv midt i stua, før jeg fikk summet meg til å innse at jeg trengte hjelp. Ikke hadde jeg insektspray, og ikke hadde jeg mot til å nærme meg dyrene alene. Stakkars naboen min, Annbjørg, fikk seg et besøk søndag kveld. Og det ble Annbjørg som måtte sjekke resten av huset for dyr, samt spraye gift på de ekle krypene. Tre steder fant vi dyr! Riktignok bare store mengder dyr det ene stedet i stua, men allikevel. Det ble ikke noen trivelig filmkveld med megselv og norsk te, jeg lå i senga på rommet mitt (som var det eneste giftfrie rommet i huset) og følte det krøyp insekter på meg hele tiden.

Det skulle dessuten vise seg at det ikke var så lett å bli kvitt utøyet. Vi tror kanskje det er termittmaur, men helt sikre er vi ikke. Tre dager på rad har jeg nå sprøytet gift rundt om i hele huset, og i går sprøytet Jan Erik silikon inn i hullene langs karmer og gulv i huset mitt. Allikevel; jeg kan ikke gå rundt i huset uten å kikke engstelig langs veggene og gulvet, spesielt der jeg veit det har vært hull. Mitt koselige hus er plutselig ikke så attraktivt lenger...

ps: for de lokalkjente: jeg bor i det huset som Johannes og Åslaug bodde i i fjor. Det som ligger ved siden av det gamle, norske internatet.

Oktober

2006-10-08T20:11:00.000+01:00

Lagsfolka har nå reist fra Ngaoundèrè. Om ikke avskjeden var direkte trist, må det innrømmes at det er litt rart å sitte igjen her "alene". Vi har tatt dem med rundt omkring i byen, hatt dem på middag, hengt med dem om kveldene og ikke minst vært på college sammen med dem. Takk for ei fin uke sammen!

Lørdag kveld hadde vi samling for internatelevene. De sto for det meste av underholdningen selv (til og med innleid band fra Gospel Singers, koret til Col Prot), men vi fikk da opp stemningen litt vi også da vi dro til med "If I was not upon this stage" (Hey, you, get out of my street!"). Både rektor, disiplinsjef og et stort antall lærere var til stede, så nå fikk vi sannelig vist oss fra en litt annen side

Jeg har dessuten flytta! Nå har jeg et stort hus kun til min disposisjon ei hel uke. Huset har stor stue, greit kjøkken, tre store soverom og bad. I tillegg er det en flott "vinter"hage/veranda med vegger hvor vi kan sitte uten at myggen biter. Hele huset er med andre ord svært koselig, så her kommer jeg til å trives! Og før noen lurer: om ei uke kommer det to jenter fra Hald som skal flytte inn sammen med meg. :)

Gleder

2006-10-02T21:43:00.000+01:00

Dagene flyr, og internett er ikke svært stabilt her. Mao ligger jeg fremdeles på latsiden når det gjelder blogginga. Beklager til alle dere som er innom her titt og ofte!

Krussen pluss to ettåringer fra NKSS har ankommet, og med dem fikk jeg en meget velkommen forsendelse hjemmefra. Onkel Gunnar har ordna ny pc til meg, mor&far har sendt Mengaloth, Vertigo, Henne, Credo mm, og Maia har vært en engel og sendt med tre pakker med vakumpakket fullkornsbrød. Miriam (ettåring i NKSS) hadde med seg ikke mindre enn fem salamipakker til meg, samt to store melkesjokoladeplater med daim. Tusen takk til dere alle! Veit ikke hva jeg ble mest glad for, jeg! I går kveld satt jeg og så ut over "gavebordet"...og det krevde ikke mange sekundene å fastslå at det å åpne posene og ta fram hver en ting gjorde meg gladere enn julegavene hjemme i Norge har gjort meg de siste ti årene. Til ettertanke! (Vel, skal nå innrømmes at jeg ikke har fått en pc i julegave noengang...men det er en litt annen sak.)

ps: er det noen som kan fortelle meg om NRK har skaffet seg en ny grand prix-kommentator til neste år? Og veit man hvorfor Jostein ikke får jobben lenger? Er det pga kommentarene hans, er det fordi folk reagerer på kommentarene - eller er det en annen grunn?

Fjærkre

2006-09-27T15:20:00.000+01:00

For knappe to uker siden var Einar og jeg i Nom Kandi og kjøpte oss tre høner og en hane. Dagene har blitt brukt til å undres over tre viktige ting: 1) hva spiser de egentlig (og hvor ofte må de ha mat) 2) når legger de egg? og 3) når får vi kyllinger? Hanen ødelegger morgensøvnen vår, så det bør værsågod komme kyllinger snart.

I dag kom vi heldigvis et lite stykke på vei. Det lå et bittelite egg inne i buret! Hurra! Nå er det bare å vente på noen til, så skal det feires med omelett og det som ellers kan trylles fram fra et forholdsvis tomt ettåringskjøkken.

På veien i Afrika

2006-09-23T12:27:00.000+01:00

Grunnet en pc som ikke vil leve lenger har jeg ikke skrevet noe særlig på bloggen min her de siste ukene. Men neste helg kommer det en ny; spesialleveranse med snille NKSSere som skal besøke College Protestant. Da skal det bli fart på sakene igjen!

Barn i Afrika

2006-09-23T12:09:00.000+01:00

Einar og Peder gjengir udødelige filmøyeblikk

2006-09-23T12:00:00.000+01:00

Skolestart på College Protestant

2006-09-21T17:55:00.000+01:00

Etter nesten to måneder i Kamerun kommer endelig en liten oppdatering på det som faktisk er hovedoppgaven vår her nede – hvor moro det enn er med fødsler – nemlig engelskundervisning på College Protestant (Col Prot). .

Grunnen til at det har tatt så lang tid er enkelt og greit den at vi rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang ennå. Først var jeg syk en uke, så var Einar syk en uke; og denne uka har college naturligvis seminardager de to dagene vi egentlig skulle hatt undervisning. Det burde bety at vi er desto bedre forberedt til neste torsdag, så nå gjenstår det å se hvordan det går!

De siste ukene har blitt brukt til å observere undervisningen i klasserommene. Vi skal undervise i engelsk en time i uka i seks ulike klasser på de to laveste trinnene på skolen. Klassene er store, mellom 50 og 60 elever, så en av utfordringene er uten tvil å kunne klare å skille alle elevene fra hverandre og få et noenlunde overblikk over navnene. Foreløpig synes akkurat det ganske håpløst! Tre timer i uka skal vi dessuten være hjelpelærere i klasser med litt eldre elever. Her går vi rundt i klasserommet og retter oppgaver og setninger som de arbeider med. Jeg synes det er litt ubehagelig; det verste jeg veit selv er nemlig når andre kikker over skulderen min når jeg skriver, og her skal jeg gå rundt og gjøre akkurat det med andre.

Nivået på elevene er svært ulikt, selv i en og samme klasse. Kontrastene var tydelige på tirsdag; en femten år gammel gutt skreiv tre flotte avsnitt om seg selv og familien sin på engelsk, mens en jevngammel gutt så på meg og sa på fransk ”jeg skjønner ingenting”. Han skjønte virkelig ikke bæret, og jeg måtte prøve å forklare på fransk hva han skulle gjøre. Ikke at det hjalp veldig mye, for da han endelig skjønte hva han skulle gjøre hadde han jo ikke kunnskap til å skrive selv ”my name is”. Dersom en elev stryker, kan han eller hun gå to ganger i samme klasse på en skole før han eller hun må prøve på nytt på en annen skole. Dette forklarer både aldersforskjellen på elevene og til en viss grad det ulike nivået på dem. Ikke alle skolene har lik vektlegging av for eksempel engelskundervisning, og på de laveste trinnene finnes ingen nasjonale eksamener – der er det opp til hver enkelt skole å lage prøver og eksamener.

En natt på sykehuset

2006-09-12T15:18:00.000+01:00

Influensaen jeg hadde forrige uke er over, og det første jeg gjorde da jeg var fullstendig frisk, det var å tilbringe ei natt på sykehuset. Jeg har blitt kjent med Debbie og Shauna, noen amerikanske jenter som er her for en kort periode og jobber som jordmødre. Utenom på film har jeg aldri sett noen fødsel før, så det var ikke nei i min munn da de lurte på om jeg ville være med på et skift. Natta er visstnok tida det skjer mest fødsler på, så i åttetida søndag kveld parkerte vi fint Hildveig (ettåringenes bil) utenfor ”maternite”.

Det var derimot ei rolig natt. Vi hadde ei kvinne som ventet på fødsel, og tida gikk med til å snakke med mødrene til kuvøsebarna. Bildet er av et tvillingpar. De var så små! Da jeg holdt den ene jenta (som for øvrig har fått navnet Shauna etter jordmoren) var jeg så redd for at jeg plutselig skulle komme til rive av en fot eller to; så skrøpelig føltes hun.

Litt over klokka tre om natta begynte det å skje ting inne hos kvinna som skulle føde. Da var det på med hansker og fram med noen rare instrumenter. Min ”jobb” var å overrekke instrumenter og tepper, men det endte opp med at jeg holdt i hånda, eller rettere sagt ble holdt i hånda av, hun som fødte. Plutselig var hodet ute av skjeden. Noen sekunder seinere lå det en liten gutt på bordet. Det gikk så fort! Gutten var full av noe gult gørr, men ellers var han så mye, mye større enn kuvøsebarna, og slett ikke så stygg som jeg hadde forventet at en nyfødt unge skulle være. Siden det var den første fødselen jeg var med på, fikk jeg det ærefulle oppdraget å klippe navlestrengen. Etter at den lille gutten hadde bæsja i hånda til Debbie, tørka jeg ham litt før vi veide og målte ham. Han veide 3450 gram, og var 51 cm lang.

Så nå har jeg nesten tatt i mot min første kameruneser. Det frister absolutt til gjentakelse!

Vi var nesten like brune, den nyfødte gutten og jeg. De er nemlig omtrent hvite når de blir født, så kommer brunfargen etter hvert.

Primitive forhold på datarommet

2006-09-05T20:06:00.000+01:00

Søndagstur til Lac Tison

2006-09-05T19:40:00.000+01:00

Søndag er den store turdagen, på misjonsstasjonen i Ngaoundéré så vel som i Norge. Denne søndagen gikk turen til Lac Tison, en kraterinnsjø ikke langt fra byen. Hele den norske delegasjonen var på tur, og vi gikk rundt vannet før vi etterpå koste oss med medbrakt kaffe, brus, lapper og skoleboller. Selve gåturen kan vel ikke akkurat sammenlignes med en tur til Glerhaug eller Nordmarkskapellet, men det var en fin avveksling fra det stillesittende livet innenfor murene. Og jammen er ikke naturen utenfor Ngaoundéré fin!

La maison - et liv i sus og dus

2006-09-02T17:02:00.000+01:00

På tide med et lite bilde av huset mitt. Foreløpig har jeg en leilighet vegg-i-vegg med Einars, og sånn skal jeg bo i hvert fall en måned til. Jeg har to soverom, stor stue, bad og kjøkken. Luksus for en forhenværende fattig student som bare har hatt 8 kvm til rådighet!

Og dette er utsikten fra utgangsdøra mi. Gresset er nyslått, og trærne står grønne og fine. Huset i bakgrunnen er forøvrig det gamle internatet til de norske elevene, og det er derfra jeg sitter og prøver å legge ut på bloggen samt å sende mail. Apropos nyslått gress, forresten: skjønner ikke hvorfor gresset må klippes klokka halv sju om morgenen. La meg få den siste halve timen før jeg må stå opp så rolig og stille som mulig...!

The Mission

2006-08-28T16:36:00.000+01:00

Lørdag kveld fant Einar og jeg ut at vi skulle koble av fra sammensuriet av nesten-fransk og norsk som vi omgir oss med, og stikke ned på det gamle, norske internatet for å se en film og være litt vestlige. Valget falt naturlig nok på åttitallsklassikeren ”The Mission” med Jeremy Irons og Robert De Niro i hovedrollene. Vi tenkte at to uker som nesten-misjonærer på et misjonsfelt i Kamerun ga oss tilstrekkelig med bakgrunn for endelig å kunne skjønne de dypere strukturene som ligger til grunn for filmen, og gav oss grunnlag for å sammenligne dagens misjonærliv med Jeremy Irons.

Hva vi så lærte? Vel, det var vanskelig å drive misjon på 1700-tallet. Eksempelvis: å komme seg til misjonsfeltet er bare barnemat i dag. 15 timers biltur er småtteri mot mange dagers kryssing av jungelen og kryping opp en foss. Kultursjokket var dessuten større tidligere, for de innfødte danset rundt omkring iført ingenting annet enn et lendeklede. Har enda til gode å se noen kamerunesere danse halvnakne rundt oss. Til sist hjelper det på roen og freden i samfunnet at a) Ngaoundéré faktisk er i Kamerun (og ikke må kjempes om av koloniherrer), og b) at det ikke er noen potensielle slavehandlere i området.

Seriestart: Presentasjon av våre ansatte

2006-08-28T15:30:00.000+01:00

Bosco er vår gøyale og gode gartner – som trenger penger til videre skolegang. Han luker, vanner og planter, og nå ser det riktig så ordentlig ut i hagen vår! I dag hadde Bosco og jeg en fascinerende samtale om rosene mine. På fransk!! Rosene har sprunget ut nå de siste dagene, og samtalen fløt – om ikke akkurat lett og ledig – så i hvert fall brukbart om rosene og hvordan han måtte beskjære dem for at de skulle springe ut igjen. Han kunne også peke ut hvilke av plantene som kommer til å få blomster, og skjønte vi hverandre rett kommer jeg til å ha en svært så blomstrende og fin hage om noen uker. Bosco er for øvrig ”arvegods” fra Leif Arne og Olav (fjorårets ettåringer), men vi er svært takknemlig for å kunne overta ham!

Ut-av-Ngaoundéré-opplevelse

2006-08-27T16:43:00.000+01:00

Etter to uker i Kamerun var det endelig på tide å se noe annet enn misjonsstasjonen og le petit marche (markedet). Kjenner jeg har vært litt rastløs disse siste dagene, og har hatt behov for å gjøre noe litt annet enn å bare bevege meg fra leiligheten og ned til den norske skolen hvor vi har franskundervisning. Anledningen bød seg i dag!

Finn Ove har fått i oppdrag å være veileder for en ny ”prestelærling” i Nom Kaudi, en landsby en times kjøretur nordøst for Ngaoundéré. Nanoa skal jobbe ett år som prest i en landsbykirke før han kan bli ordinert, og vi kom for å bivåne innvielsen av ham. Området hvor kirken hans ligger er dominert av islam, og å drive en kristen kirke kan være tøft. Nanaoa vært muslim selv, så vi håper og tror at han kan kunne formidle evangeliet på en måte som når inn til muslimene.

Gudstjenesten foregikk på fulani og fransk, så det var noe begrensa hva jeg fikk med meg. Men det var artig uansett – med sang og presentasjon - og høytidelig og fint da familien til presten kom fram, og Finn Ove ba for dem. Etter gudstjenesten fikk vi omvisning i den nye presteboligen. Må si at prestegården i Eikedal er et litt annet syn! Her var det heller dårlig møblert; alt familien hadde var et skap og ei enkeltseng. Ikke mye fordelt på tre rom og fem personer! Månedslønnen til en prest ligger på 500-600 NOK, og i fjor hadde kirken bare hatt råd til å gi lønning åtte av årets tolv måneder. Da sier det seg selv at stoler og vindusglass ikke kan bli prioritert i en familie med tre små barn.

Trenger noen et ekstra bønneemne for uken, kan jeg jo oppfordre til å Nanaoa, Atta og deres tre sønner i tankene.

Bursdagsfeiring og "familiebilde"

2006-08-23T12:28:00.000+01:00

Søndag feiret vi 6-årsdagen til Einar (”lille-Einar”) og 2-årsdagen til Peder. Etter gudstjeneste og middag på en av byens bedre restauranter, disket Stine opp med kaker og horn. Smakfullt og koselig! Etter kaffe og kaker var det tid for den tradisjonelle bønne/familiesamlingen som vi norske har hver søndag. Det var første gangen vi alle var samlet, og jeg benyttet da anledningen til å knipse et bilde av den lille norske kolonien her i sør.

Dere er jo nordmenn og opptatt av vær, derfor;
”Store-Einar” går med regnjakke, for det er regntid her i Ngaoundéré nå. Det varierer visstnok litt hvor mye som kommer, men søndag var temmelig ekstrem. Det regnet og tordnet rett over hodene våre. Er glad jeg er kurert for tordenskrekken jeg hadde da jeg var liten, for her kan det virkelig drønne ille! Regnet gjør at det er skikkelig grønt og frodig her nå, men det kan naturligvis også skape problemer. Vannet fosset inn på den norske skolen (DNS) her på søndag, så stakkars vaktmester der nede har litt å styre med.
Var litt bekymret for Afrikavarmen før jeg reiste, men det er overraskende brukbart. Er glad for regntiden! Det er bare godt og varmt, ikke ubehagelig. Ryktene sier det blir varmere når november og desember kommer, men foreløpig tar jeg ikke sorgene på forskudd.

Ettåringene – ingen afrikanske kokker

2006-08-23T10:52:00.002+01:00

Tirsdag var første dagen Einar og jeg var uten hushjelp og uten noen middagsinvitasjon; og derav første gang vi måtte lage vår egen middag. Fram til da var alt jeg har gjort på kjøkkenet å koke kaffe og tevann, samt å finne fram brød og pålegg. Unnskyldningen er naturligvis at matlaging i Ngaoundéré ikke er så lettvint som matlaging i Oslo. Noen stor kokk er jeg ikke i Oslo heller, men jeg klarer da å koke sammen noe med hjelp av Toro og Knorr. Før jeg kom hit hadde jeg ikke tenkt over hvor avhengig jeg faktisk er av halvfabrikata – her må jo til og med risengrynsgrøten lages fra bunnen av. Emilienne var svært oppgitt over meg da jeg ikke visste hvordan jeg skulle lage risengrynsgrøt av ris og melkepulver! Og skal vi lage noe annet enn loff, må kornene vaskes, tørkes og males. Jeg gjentar; takk for Emilienne!

Men tirsdag måtte vi altså til pers. Det skulle være svært lettvint, fant vi ut, både fordi vi ikke har fått utstyrt kjøkkenet vårt med ingredienser som jeg drar kjensel på, og fordi vi strengt tatt ikke trenger å spise treretters middag hver dag. På menyen sto tortellini med kjøttfyll (innkjøpt i Douala) og stekt mais (kjøpt tidligere på dagen). Enkelt og greit, ikke så langt unna et hastverksmåltid i Oslo.

Vår kamerunesiske venn Bernard kom på besøk i begynnelsen av prosessen, og uttrykte med en gang en stor overraskelse over at jeg i det hele tatt befant meg på kjøkkenet. På tross av at det bare er Einar som veit at jeg ikke klarer å tenne gassstekeovnen vår, har jeg ikke klart å gi inntrykk av å være noe stort husmoremne her i landet, ser dere! Bernard så på det som sin oppgave å lære oss (hovedsakelig meg siden jeg jo er jente) å lage mat i Afrika, og poengterte først at det sto på pakken at pastaen skulle serveres med kjøttsaus, og deretter at vi hadde altfor mye vann i gryta. For mange kokker osv. Etter noen minutter med fullstendig ignorering av ham fra min side tok han hintet og gikk hjem. Og godt var det. Einar og jeg hadde behov for å være alene med det stusslige resultatet av kokekunstene. Pastaen smakte nesten som i Norge, men maisen var vanskeligere å få bra til enn hva vi trodde. Tross koking forble den steinhard. Og da vi skulle steke den, resulterte det i litt svidd overflate og masse (masse!!) røyk i hele leiligheten. Smaksmessig ser jeg klare paralleller til RGs gourmetaften for noen år siden - da risen ble røkt og ikke kokt - for dem som var med på det.

Målet for de nærmeste to ukene (vi har god tid i Afrika og setter oss ikke umulige mål), er derfor å lage en vellykka pizza. Det skal jeg få til nå når Emilienne har laget kjøttdeig av indrefileten vi kjøpte på markedet i begynnelsen av uka…!

Ps: Tusen, tusen takk for alle kommentarene! De varmer virkelig mitt hjerte! 

Ankomst Ngaoundéré

2006-08-17T16:48:00.000+01:00

Nå har jeg da endelig fått gjort sånn halvveis kameruneser av meg. Lørdag kveld ankom vi Ngaoundéré, etter femten timers kjøring fra Yaoundé. Finn Ove (misjonæren som var reiseleder for Einar, Annbjørg (ny lærer/rektor på den norske skolen) og meg) kalte det ekstremsport a la Afrika - og det var det virkelig. Det var godt å slappe av noen dager etter den kraftanstrengelsen! Siden lørdag har vi hilst på folk, vært litt på markedet i byen og kikka, egentlig bare tatt det med ro. Nå i dag, torsdag, var første dagen vi egentlig har kommet litt i gang. Franskundervisning fra åtte til to; tror jeg må få lov å kalle det også litt ekstremsport. Føler meg tilbake på barneskolen; med tavleundervisning, kart på veggene og en lærer med masse krittstøv på skjorta. Eneste forskjellen er jo at vi bare er to elever, så ikke mulig å sluntre unna med verken skulking eller soving i timene. Nå har vi to uker og en dag til igjen med franskundervisning. Blir spennende å se hvor mye vi klarer å lære! Foreløpig går det litt comme si comme ca, men verken Emelienne, hushjelpen vår, gartneren eller altmuligmannen snakker engelsk, så jeg får da prøvd meg litt.

Da vi kom hjem fra skolen i dag hadde Emelienne laget den første middagen til oss. Det var godt! Forrett med grønnsaker (avokado, tomat, agurk og paprika), og kjøtt med peanøttsaus og ris til hovedrett. Det gikk en halvtime før vi orka å spise desserten (fruktsalat). Kan fint leve sånn som dette…

Bloggediblogg

2006-08-07T21:26:00.000+01:00

Etter sterke oppfordringere fra venner, NMS/NMS U og ikke minst andre ettåringer, fraviker jeg med enkle tastetrykk alle mine prinsipper. Jeg skriver. Jeg formidler. Jeg blogger.

Bloggåpning med et bilde av Kamerungjengen. Fra venstre Leif Arne og Olav, de to ettåringene i Ngaoundéré i fjor, samt Einar og meg, som høsten 2006 overtar stafettpinnen.